Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-5-§200 (Dl §200), lov-1915-08-13-6-§166 (Tvml §166), lov-1915-08-13-6-§180 (Tvml §180), lov-1915-08-13-6-§366 (Tvml §366), lov-1915-08-13-6-§367 (Tvml §367), lov-1915-08-13-6-§62 (Tvml §62), lov-1915-08-13-6-§63 (Tvml §63), lov-1915-08-13-6-§98 (Tvml §98), lov-1976-12-17-100 (Forsinkelsesrentelov), lov-1979-05-18-18-§16 (Fel §16)

       Saken gjelder krav om erstatning fra konkursbo som massekrav.

       Sakens bakgrunn er i korthet denne:

       Skipsreder Hilmar A. Reksten døde den 1. juli 1980. Ved Bergen skifteretts kjennelse av 17. november 1981 ble dødsboet tatt under skifterettens behandling som konkursbo, og høyesterettsadvokatene Kristian Roll og Jens Kristian Thune ble oppnevnt som bobestyrere.

       Amelia og Einar Riis anmeldte den 1. november 1987 krav i boet grunnet i at Amelia Riis sin arvelodd bestående av skipet Sognefjell ble frarøvet henne i 1975 for å berge skipsreder Reksten. Fordringen ble avvist av boet og den 18. mars 1996 ( LG-1995-894 A) avsa Gulating lagmannsrett dom hvor boets standpunkt ble stadfestet. Det fremgår av premissene i dommen at lagmannsretten den gang vurderte kravet både som et erstatningskrav og vindikasjonskrav rettet mot skipsreder Reksten. Lagmannsrettens dom ble rettskraftig ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 20. november 1996 ( HR-1996-00602K) hvor anken ble nektet fremmet.

       Amelia og Einar Riis tok deretter ut søksmål ved Bergen skifterett rettet mot bobestyrerne begrunnet i domstolsloven §200. Ved skifterettens kjennelse av 17. februar 1997 ble søksmålet avvist da det lå utenfor skifterettens kompetanse å behandle søksmål begrunnet i denne bestemmelse. Kjennelsen ble stadfestet av Gulating lagmannsrett den 21. august 1998.

       Den 12. juni 1998 besluttet Bergen skifterett å foreta foreløpig utlodning nr. 3 av boet. Ved denne utlodning skulle kr 20 mill. deles ut kreditorene, og etter dette ville det være ca kr 109 millioner igjen i boet. Amelia og Einar Riis påanket utlodningen idet det ble hevdet at de eiendeler som var tilbake i boet var deres eiendom samt at utlodningen innebar at der ikke var tilstrekkelig midler tilbake til dekning av et eventuelt erstatningskrav mot boet stort USD 14 mill. pluss renter. Boet krevde anken avvist under henvisning til at erstatningskravet i realiteten var avgjort ved Gulating lagmannsretts dom av mars 1996. Gulating lagmannsrett avsa kjennelse den 10. mai 1999 med slik slutning:

       Bostyret besluttet etter dette å avvente gjennomføring av utlodning nr. 3.

       Den 9. mai 1999 tok Einar og Amelia Riis ut stevning ved Bergen skifterett med krav om erstatning fra boet og bobestyrerne begrunnet i at bostyrerne i forbindelse med inngåelse av avtale med Hambros Bank i 1981 ga avkall på innsyn i dokumenter som kunne underbygge deres krav mot Reksten, og at bostyrernes handling således påførte dem et tap svarende til skipets verdi. Bergen skifterett avsa den 1. juni 1999 kjennelse med slik slutning:

       Slutningen pkt. 1 var begrunnet med at Bergen skifterett ikke var kompetent domstol til å behandle kravet mot bostyrerne. For så vidt gjelder slutningen pkt. 2, spørsmålet om erstatningskrav skulle godkjennes som massekrav i boet, bygget skifteretten på at kravet i realiteten var det samme som var avgjort ved Gulating lagmannsretts dom av 18. mai 1996, og at prejudisialvirkningen av denne dom medførte at kravet ikke kunne føre frem. Amelia og Einar Riis påkjærte kjennelsen til lagmannsretten ved kjæremål av 8. juni 1999.

       Under saksforberedelsen er anken over utlodningen og kjæremålet over kjennelsen ved beslutning av 9. november 1999 forenet til felles behandling. Saksforberedende dommer besluttet den 21. juni 2001 å dele forhandlingene, jf. tvistemålsloven §98 annet ledd jf. §166, slik at spørsmålet om foreldelse tas opp til behandling først. Amelia og Einar Riis påkjærte beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som den 27. september 2001 ( HR-2001-01058) forkastet kjæremålet. Ved prosesskriv av 13. januar 2002 har Amelia og Einar Riis anmodet lagmannsretten om å omgjøre beslutningen om deling. Delingsbeslutningen ble opprettholdt av lagmannsretten den 15. januar 2002, og kjæremål over denne beslutning ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 8. februar 2002 ( HR-2002-00186 og HR-2002-00187).

       Hovedforhandling til behandling av spørsmålet om foreldelse ble opprinnelig berammet til 6. november 2001. Amelia og Einar Riis møtte til ankeforhandlingen uten prosessfullmektig og anmodet om at saken av denne grunn ble utsatt. Lagmannsretten utsatte behandlingen til 13. februar 2002. Av premissene i lagmannsrettens beslutning fremgår det at Amelia og Einar Riis da hadde vært i kontakt med advokat Arvid Sjødin som hadde sagt seg villig til å påta seg prosessoppdraget. Kort tid forut for den 13. februar 2002 trakk advokat Sjødin seg fra oppdraget, og Amelia og Einar Riis begjærte på nytt ankeforhandlingen utsatt. Også denne anmodning ble etterkommet, og forhandlingene ble utsatt til 26. august d.å. Amelia og Einar Riis har deretter av Fylkesmannen i Oslo og Akershus fått innvilget fri rettshjelp, og advokat Bjørn Kvernberg ble 29. mai 2002 oppnevnt som prosessfullmektig.

       Ankeforhandling ble avholdt i Bergen tinghus i dagene 26. - 29. august 2002. Amelia og Einar Riis møtte, hvorav sistnevnte avga forklaring. For boet møtte bobestyrerne høyesterettsadvokat Kristian Roll og høyesterettsadvokat Jens Kristian Thune. Thune ble dimmitert på forhandlingens annen dag, og på vegne av boet avga Kristian Roll forklaring. Det ble i tillegg foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. De ankende parter frafalt under ankeforhandlingen anførselen om at avgjørelsene skulle oppheves grunnet saksbehanlingsfeil. Under ankeforhandlingen oppstod det videre uenighet vedrørende sakens tema. Første dag ble følgende kjennelse avsagt:

       På forhandlingenes annen dag ble det avsagt kjennelse som lyder slik:

       Ankende parts anførsler:

       Einar og Amelia Riis har i korthet anført at de har et krav mot boet som fullt ut skal dekkes av boets masse. Kravet er prinsipalt begrunnet i reglene om nødrett og subsidiært i at bobestyrerne har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Kravet er ikke foreldet.

       Til kravets eksistens anføres det at Amelia Riis etter en langvarig konflikt med sin bror Kristoffer Olsen jr. den 5. april 1974 inngikk en avtale (Påskeavtalen) om hun som arv etter sine foreldre skulle overta det ca 37.000 dwt store skipet M/S Sognefjell. Skipet skulle overtas den 5. mai 1974, og det skulle da formelt først overføres til et Liberia-registrert selskap som Riis sto bak for deretter å bli videresolgt til et indisk rederi. Det tok imidlertid tid å få eksportlisens slik at det trakk ut før salget kunne effektueres. I mellomtiden falt markedet, og de indiske kjøperne hevet avtalen begrunnet i for sen levering. Riis gjorde misligholdsbeføyelser gjeldende mot sin bror og konflikten ble undergitt voldgift. Voldgiftsretten avsa dom den 2. mai 1975, hvor Påskeavtalen, bl.a som følge av partenes påstander, ble hevet.

       I samme periode hadde Hilmar Reksten personlig chartret tankskipet Falkefjell som tilhørte et annet selskap i Olsen & Ugelstad-gruppen. Leieinntektene for skipet var transportert til DnC til sikkerhet for lån Olsen & Ugelstad-gruppen hadde i banken. I april 1975 klarte ikke Reksten lenger å betale leien. DnC fant at både skipet og andre garantiobjekter i Olsen & Ugelstad-gruppen nå hadde falt såvidt i verdi at det var behov for tilleggssikkerhet. Det ble derfor utstedt en akkomodasjonsobligasjon i M/S Sognefjell, som var det eneste frie aktiva. Obligasjonen ble utstedt til bl.a advokat Ole Lund forut for voldgiftsrettens dom, men ble først tinglyst i Skipsregisteret etter at dommen var forkynt for partene. Skipet var etter pantsettelsen uten verdi for Amelia Riis. Samtlige aktører var klar over at de ved pantsettelsen krenket Amelia Riis sine interesser. Pantsettelsen innebar dels at Reksten unngikk pågang fra Olsen & Ugelstad-gruppen for inndrivelse av den utestående hyre, og dels at han kunne benytte midlene som skulle medgå til hyrebetaling til dekning av lån fra Palmarstone Holding og derved unngå konkursbegjæring fra den kanten. Det var våren 1975 et akutt behov for å holde Reksten flytende inntil bl.a. Garantiinstituttet for skip og borerigger eller andre ordninger kunne etableres.

       Transaksjonen hvor Amelia Riis sitt skip ble ofret var ledd i en pakkeløsning som var utarbeidet på høyt plan hvor bl.a høytstående embetsmenn i Norges Bank, i Handels- og Næringsdepartermentet og ledelsen i Aker var involvert. Saken ble også diskutert på regjeringshold, og representanter i Stortinget var orientert. Til støtte for dette vises til Ryssdals-kommisjonens rapport vedrørende Stortingets gransking i Reksten-saken. Da planen ble utarbeidet, og da de etterfølgende lån- og garantier fra GI ble gitt til Reksten, var det på sentralt hold kjent at Reksten hadde en betydelig formue i utlandet. Det var derfor i ettertid behov for hemmelighold for å skjule at Reksten hadde fått økonomisk støtte på falske premisser. Videre var hemmelighold nødvendig for å beskytte de involverte fra tapet av anseelse og taburetter, og for å redde Norge fra en ukontrollert økonomisk knekk. Selve handlingen, å redde Reksten fra konkurs i 1975, var nødvendig for å kunne legge en langsiktig strategi for en økonomisk snuoperasjon gjennom å be Stortinget om bevilgning til opprettelse av en enhet for statlig støtte over flere år. Videre var det nødvendig å redde Reksten for å legge til rette for at Norge fortsatt ville ha tilgang til samarbeidspartnere og opprettholde anseelse i internasjonal økonomi. Dertil kommer at det var nødvendig for å kunne legge til rette for at Reksten etter hvert førte utenlandsformuen tilbake til Norge. Amelia Riis sin arvelodd ble ofret for å beskytte disse fullt ut legitime interesser. Det siste og avsluttende element i denne nødrettsoperasjonen ble beseglet ved å selge avslørende opplysninger og informasjon samt ved å påta seg taushetsplikt slik bobestyrerne gjorde ved avtalen med Hambros Bank av 28. mars 1981.

       En rekke aktører har samhandlet for å gjennomføre den pakkeløsning som ble sydd sammen i 1975. Hemmeligholdelse av opplysninger var et viktig element i denne pakkeløsning. Bostyrerne overtok i 1981 en stafettpinne i et løp som på forhånd var lagt av de største kreditorene, regjering, Norges Bank og Stortinget. Ved inngåelsen av avtalen med Hambros Bank i mars 1981 avsto bostyret fra å få innsyn i dokumenter som kunne underbygge blant annet Riis krav mot boet mot å få tilført kr 41 mill. Det er på det rene at Amelia Riis sitt skip ble ofret som et ledd i denne pakkeløsning, og i et nødrettsperspektiv er det da ikke nødvendig å sannsynliggjøre at det blant de dokumenter som man ved avtalen med Hambros Bank avsto fra innsyn i, var dokumenter som kunne bygge opp under Amelia Riis krav mot Reksten. Subsidiært anføres det dog at bostyrerne ved inngåelsen av avtalen med Hambros Bank har opptrådt uaktsomt. Ved avtalen solgte de boets rett til å få innsyn i dokumentene og derigjennom ble Amelia Riis sin mulighet til å dokumentere sitt krav overfor boet vanskeliggjort.

       Kravet er ikke foreldet. Den skadegjørende handling opphørte først i 1981. Ved at Amelia Riis ikke har fått innsyn i dokumentene har hun ikke hatt mulighet til å skaffe seg den nødvendige kunnskap om skaden og den ansvarlige. 10-års fristen etter foreldelsesloven §9 nr. 1 er således ikke begynt å løpe. Forholdet reguleres av 20-års fristen i foreldelsesloven §9 nr. 2 annet alternativ. Det følger av denne bestemmelse at kravet først foreldes 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Med andre ord inntrer foreldelse først i mars 2001. 10-års regelen i §9 nr. 2 har ikke betydning i vår sak. Dette alternativ kommer kun til anvendelse dersom retten skal vurdere den dag skaden inntraff. I tilfeller som i nærværende sak, hvor en skadegjørende handling har pågått over tid, er det opphøret av den skadegjørende handling som er utgangspunktet for fristen. Foreldelse inntrer da først etter 20 år.

       Foreldelsesfristen ble avbrutt ved inngivelse av stevning den 9. mai 1999, jf foreldelsesloven §15. Subsidiært anføres det at foreldelsen ble avbrutt ved fordringsanmeldelsen i boet i november 1987 jf foreldelsesloven §18 nr. 2. Det kan ikke kreves at en kreditor som ikke er representert ved juridisk ekspertise skal kunne angi hvorvidt det krav som anmeldes er et dividendekrav i boet eller et massekrav.

       Subsidiært anføres det også at foreldelsesfristen må utvides grunnet rettsvillfarelse hos Riis. Det grunnleggende prinsipp er at skadelidte skal ha rettsvern for sitt krav så lenge det ikke er skadelidtes skyld at det tar tid før kravet fremmes. Skadevolder skal ikke kunne lukrere på sitt hemmelighold om skaden, de ansvarlige og av informasjon. Det vises forsåvidt til Rt-1992-64 « P-pilledom 2 » samt Røed, « Foreldelse » side 207.

       Ankende parter har lagt ned slik påstand:

       Ankemotpartens anførsler :

       Boet har i korthet anført at det krav som er gjort gjeldende, enten det grunnes på nødrett eller skyldansvar, er et erstatningskrav som faller inn under foreldelsesloven §9. Det gjelder ingen særskilte regler om foreldelse for krav som grunnes på nødrett. Kravet er således foreldet etter foreldelsesloven §9 annet ledd første alternativ.

       Til spørsmålet om Riis har et krav mot boet anføres det i korthet at det krav som nå gjøres gjeldende mot boet i realiteten er det samme krav som ble rettskraftig avgjort som dividendekrav ved Gulating lagmannsretts dom av 18. mars 1996 ( LG-1995-894). Det fremgår av dommen at Riis ikke er påført noen skade ved de handlinger som fant sted i 1975. Dertil kommer at bobestyrerne ikke kan bebreides for den avtale som ble inngått med Hambros Bank m.fl. i mars 1981. Bostyrerne var på dette tidspunkt på jakt etter aktiva som tilhørte boet. Ved avtalen fikk boet hånd om de aktiva som man antok forelå, og det var da ikke behov for boet å få utlevert dokumenter som eventuelt forelå hos de saksøkte. Boet handlet etter anbefaling fra advokater både i London og New York. Innholdet i avtalen og bakgrunnen for denne er utførlig beskrevet i Midlertidig Innberetning 1 til Bergen skifterett av 10. juni 1981. Riis hadde på dette tidspunkt ikke anmeldt sin fordring i boet, og det kan ikke under noen omstendighet kreves at bostyrerne på dette tidspunkt særskilt skulle ivareta Riis interesser. Det bestrides videre at det foreligger årsakssammenheng mellom inngåelse av mars-avtalen 1981 og det tap Amelia Riis pretenderer å være påført. Det er ikke på noen måte sannsynliggjort at det hos Hambros Bank eller andre parter i avtalen var dokumenter som kunne underbygge Riis sitt krav mot Reksten.

       Det forhold at kravet nå begrunnes i nødrett endrer ikke på dette. I realiteten er det fortsatt det samme krav som ble avgjort ved lagmannsrettens dom av mars 1996. Til anførselen om at kravet kan begrunnes i nødrett, pekes det videre på at Amelia Riis sin arvelodd ikke er ofret. Arvelodden består like fullt. Det er kun verdien av denne som er bortfalt, og dette skyldes utelukkende det forhold at Påskeavtalen ved voldgiftsrettens dom i 1975 ble hevet. Det er ikke sannsynliggjort at pantsettelsen av M/S Sognefjell til fordel for DnC på noen måte har medvirket til at Reksten ble berget fra konkurs. Dertil kommer at bostyrerne ikke på noen måte har overtatt noen stafettpinne fra kreditorene eller norske myndigheter. Boet er et selvstendig rettssubjekt som inntrer i skyldnerens rettigheter men ikke forpliktelsene. Boet har ene og alene jobbet med det for øyet å sikre mest mulig midler til fordeling blant kreditorene. Bostyrerne har ikke noen selvstendig interesse i hvem midlene fordeles til.

       For at det skal foreligge en nødrettshandling må det foretas et bevisst valg der man velger å ofre den ene interesse for å berge en annen, jf Rt-1955-1055 (Kong Sigurd-dommen). Bostyrerne var i 1981 ikke kjent med Amelia Riis sitt krav og har således ved inngåelsen av avtalen ikke foretatt noe bevisst valg der hennes interesse er ofret.

       Spørsmålet om foreldelse reguleres av foreldelsesloven §9 slik denne lød frem til 5 . januar 1996. I §9 annet ledd var det da inntatt en absolutt frist på 10 år som løp fra det tidspunkt da skaden inntraff. Av Karnov note 36 fremgår det at 10-års fristen får selvstendig betydning i forhold til 3-års fristen når skadelidte først får eller burde skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige mer enn 7 år etter at skaden inntraff. Det vises videre til Rt-1992-603 (Opstvedt-dommen) hvor det uttales at utgangspunktet for fristen er den dag « når skaden har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett er grunnlag for å fremme krav eller sak om erstatning ». Skaden for Riis inntraff i april 1975 da skipet ble pantsatt til DnC. Under enhver omstendighet inntraff skaden senest i mars 1981 da bostyret inngikk avtalen med Hambros Bank. Kravet på erstatning ble da foreldet i mars/april 1991. 20-års fristen i foreldelsesloven §9 annet ledd annet alternativ har betydning i vår sak.

       Foreldelsesfristen avbrytes ved inngivelse av stevning, jf foreldelsesloven §15 . Stevning ble først uttatt i 1999 og følgelig er kravet foreldet. Det kan eventuelt reises spørsmål om anken over utlodningen i 1998 avbryter foreldelsesfristen, men anken er under enhver omstendighet fremsatt lenge etter at kravet var foreldet. Det bestrides at fordringsanmeldelsen i boet av november 1987 avbryter foreldelsesfristen. Kravet ble her anmeldt som et dividendekrav/vindikasjonskrav rettet mot konkursboet og ikke som et massekrav. Dette kravet ble avgjort ved lagmannsrettens dom i 1996 og er et annet krav enn det som er gjenstand for forhandling i nærværende sak. Dersom likheten mellom det massekrav som nå er til behandling og dividendekravet skulle finnes å være av en slik art at fordringsanmeldelsen avbryter fristen også for massekravet, skulle nærværende sak vært avvist som rettskraftig avgjort, jf tvistemålsloven §163.

       Boet har lagt ned slik påstand:

       Lagmannsrettens bemerkninger:

       Lagmannsrettens behandling av saken er i denne omgang begrenset til spørsmålet om det krav som er fremsatt fra Riis som massekrav i boet er foreldet. For avgjørelsen av dette spørsmål forutsettes det at Riis har et krav mot boet, basert enten på at bostyrerne har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt, eller at det foreligger en nødrettshandling. Hvorvidt de ulike grunnlag har betydning for foreldelsespørsmålet kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

       Det krav Riis har gjort gjeldende er et pengekrav som er oppstått utenfor kontrakt. Foreldelse reguleres da av foreldelsesloven §9, slik denne lød inntil lovendring av 5. januar 1996. De deler av bestemmelsen som har betydning for vår sak lød da slik:

« (1) Krav på skadeserstatning eller oppreisning foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

(2) Kravet foreldes likevel senest 10 år etter den dag da skaden inntraff, eller 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte.

(3) 20-årsfristen i (2) gjelder likevel ikke ved personskade, dersom

.... »

       Ved lovendring av 5. januar 1996, med umiddelbar ikrafttredelse, ble 10 års fristen tatt ut av bestemmelsen. Endringen gjaldt for krav som ikke var foreldet ved ikrafttredelse. Under ankeforhandlingen har begge prosessfullmektiger lagt til grunn at det er bestemmelsen slik den lød forut for lovendringen som skal anvendes.

       Foreldelsesloven §9 inneholdt inntil 1996 således tre ulike foreldelsesfrister. Lengden på fristene og utgangspunktet for beregning av fristene var forskjellige. De ulike foreldelsesfristene kan i perioder løpe parallelt. 3-års fristen i første ledd tar utgangspunkt i den dag skadelidte burde skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige. Dette kan være lang tid etter at den skadevoldende handling fant sted eller at skaden inntraff. Etter første ledd vil skadelidte likevel ha 3 år på seg til å avbryte foreldelse. 10-års fristen i annet ledd begrenser rekkevidden av 3-års fristen, mens 20-års fristen i annet ledd begrenser 10-års fristen. 10- års fristen begynner å løpe den dag skaden inntraff, mens 20 års fristen tar utgangspunkt i tidspunktet for når den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Boet og Riis har gitt utrykk for ulik forståelse av anvendelsesområdet for henholdsvis 10- og 20-års fristen. Riis har anført at vi står ovenfor en skadegjørende handling som har vedvart over tid, og at det da er 20 års fristen som kommer til anvendelse. Boet har gjort gjeldende skaden inntraff senest 1981, og at det da er 10-års fristen som regulerer spørsmålet om foreldelse.

       Forholdet mellom 10- og 20-års fristen er berørt i forarbeidene til foreldelsesloven av 1979. Best veiledning med hensyn til det spørsmål lagmannsretten nå står ovenfor finnes i høringsnotat inntatt i Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 30, hvor det heter følgende:

       Justisdepartementet gav senere under behandlingen av lovforslaget sin tilslutning til dette synspunkt i høringsnotatet.

       Som det fremgår av sitatet vil 20-års fristen kun ha selvstendig betydning i forhold 10-års fristen i de tilfeller hvor det går lang tid fra den skadevoldende handling til skaden inntrer. Inntrer skaden eksempelvis 9 år etter at en vassdragsregulering fant sted, vil erstatningskravet være foreldet etter 19 år, selv om det ikke har gått 20 år fra den skadevoldende handling eller unnlatelse. Denne forståelse er også lagt til grunn i KARNOV note 37 hvor det heter: « 20-års fristen får selvstendig betydning når det går lang tid fra den skadevoldende handling til skaden inntrer« , og av Tande: « Foreldelse av krav på personskadeerstaning etter 10 års-regel i foreldelseslovens §9 annet ledd » (Det Juridiske fakultets skriftserie nr 62 UiB) side 1.

       Spørsmålet er etter dette når skaden inntraff.

       Slik Riis har presentert sitt krav for lagmannsretten er den skadevoldende handling angitt til at bostyrerne ved inngåelsen av avtalen med Hambros bank i mars 1981 gjorde det umulig for Riis å finne dokumenter oppbevart i Hambros bank eller i de øvrige selskap som var part i avtalen, som kunne underbygge hennes krav mot Rekstenboet. Tidspunktet for den skadegjørende handling er, som det fremgår over, ikke nødvendigvis det samme som den dag da skaden inntraff. Det nærmere innhold i begrepet « den dag da skaden inntraff » er behandlet av Høyesterett i dommen inntatt i Rt-1992-603 (Opstvedt-dommen). Etter å ha gjennomgått forarbeidene og tidligere rettspraksis uttaler førstvoterende at « foreldelse ikke begynner å løpe før det har vært mulig å konstatere en skade som kan gi grunnlag for tap i fremtidig erverv« . Det fremgår av sammenhengen at det er tale om en objektiv vurdering uten tilknytning til skadelidtes kunnskap. Tilsvarende synspunkt er forut for dommen lagt til grunn av Nygaard: Skade og ansvar 3. utgave 1984 på side 374 hvor det uttales:

       Lagmannsretten bygger på denne forståelse av bestemmelsen.

       Utgangspunktet for det krav Riis har fremmet mot boet er at hun i 1975 ble fratatt sin arvelodd etter sine foreldre bestående av skipet « Sognefjell ». I relasjon til boet pretenderes skaden å bestå i at Riis ikke har fått tilgang til dokumenter som kunne underbygge at skipet ble ofret til fordel for skipsreder Reksten. Lagmannsretten legger til grunn at det forhold av avtalen ble inngått ble gjort, kjent for allmennheten i mars/april 1981. Det legges videre til grunn at innholdet i avtalen og omstendighetene omkring inngåelsen av denne er beskrevet i midlertidig innberetning nr 1 til Bergen skifterett av juni 1981. Innberetningen har vært offentlig tilgjengelig og ble omtalt i ulike media. Sommeren 1981 var det således mulig for enhver å bringe på det rene at boet hadde gitt avkall på dokumenter som eventuelt måtte finnes hos de respektive parter i avtalen, mot å få tilført ca kr 40 mill. På dette tidspunkt var det også på det rene at skipet « Sognefjell » for familien Riis var gått tapt. Objektivt sett hadde skaden da manifestert seg på en slik måte at Riis hadde mulighet til å reise søksmål om betaling av erstatning og omfanget av beløpet. Det forhold at Riis på dette tidspunkt ikke hadde kunnskap om at skipet var ofret til fordel for Rekstenformuen, og at det først i ettertid har vært mulig å sette sammen det puslespill som viser at så har skjedd, har ikke betydning for vurderingen etter §9 annet ledd. Dette er et spørsmål om når skadelidte burde skaffet seg kunnskap som reguleres i bestemmelsens første ledd.

       Lagmannsretten kan ikke se at det forhold at skaden nettopp består i at Riis ikke får tilgang til de dokumenter som eventuelt underbygger kravet, innebærer at 10-årsfristen ikke er begynt å løpe. Vurderingen av om 10-års fristen er begynt å løpe må ta utgangspunkt i den skade som pretenderes å foreligge. Når skaden er angitt til å være selve hemmeligholdelsen av dokumenter er det tidspunktet for når det objektivt sett lot seg konstatere at dokumentene ble hemmeligholdt som må danne utgangspunktet for fristen. Spørsmålet om hvorvidt der var dokumenter som eventuelt kunne klargjort at Riis hadde et krav, hører under spørsmålet om hvorvidt det materielt sett er grunnlag for et erstatningskrav. Lagmannsretten er etter dette kommet til at skaden inntraff i løpet av sommeren 1981 og at 10-års fristen begynte å løpe fra dette tidspunkt.

       Etter foreldelsesloven §15 avbrytes foreldelse ved rettslige skritt mot skyldneren. Det krav som er fremmet er et massekrav mot boet hvor boet som sådant er ansvarlig. Rettslig skritt mot boet ble først tatt ved stevning av 1. juni 1999. Det kan stilles spørsmål om anken over utlodningen, inngitt 9. juli 1998 er tilstrekkelig til å avbryte foreldelsesfristen etter §15. Anken er imidlertid inngitt klart etter utløpet av 10-års fristen og lagmannsretten finner det ikke påkrevd å gå inn på dette spørsmål.

       Riis har subsidiært anført at fristen ble avbrutt ved anmeldelsen av fordringen i boet den 1. november 1987. Til dette bemerkes at det følger av foreldelsesloven §18 annet ledd at dersom skyldnerens bo er under konkursbehandling avbrytes foreldelsesfristen ved fordingsanmeldelsen. For at fordningsanmeldelsen skal være fristavbrytende må den gjelde det samme krav som det er spørsmål om å avbryte foreldelsen av. Det vises for så vidt Røed: « Foreldelse av fordringer » side 280.

       Det er på det rene at Einar Riis på vegne av Amelia Riis den 1. november anmeldte et krav i boet. Skrivet er ikke fremlagt for lagmannsretten i nærværende sak, men i premissene i Bergen skifteretts kjennelse av 9. januar 1995 er deler av skrivet gjengitt. Det heter her:

       Boet oppfattet brevet som anmeldelse av et dividendekrav og ved kjennelse, og senere Gulating lagmannsretts dom av 18. mars 1996, ble det avgjort at kravet ikke skulle anerkjennes som dividendekrav. Først etter at dette spørsmål var rettskraftig avgjort ble kravet mot boet, grunnet i at boet hadde pådratt seg et erstatningsansvar/nødrettsansvar, fremmet. Lagmannsretten finner at det krav som er til behandling i nærværende sak ikke er den samme fordring som ble anmeldt i boet i 1987. Massekravet er begrunnet i handlinger utført av at annet rettssubjet - bostyret og ikke skipsreder Reksten. Dertil kommer at den handling som ligger til grunn for kravet er en annen - inngåelse av avtalen med Hambros bank i 1981/hemmeligholdelse av opplysninger om hva som skjedde i 1975 og ikke selve beslagleggelsen av skipet. Endelig pekes det på at dersom kravet hadde vært det samme, skulle nærværende søksmål vært avvist etter tvistemålsloven §163. Anmeldelsen av fordringen i 1987 har således ikke avbrutt foreldelsesfristen for kravet som er rettet mot boets masse.

       Lagmannsretten kan videre ikke ser at det kan være grunnlag for en utvidet foreldelsesfrist grunnet rettsvillfarelse hos Riis. Det må formodes å være alminnelig kjent at vår rettsorden har regler om foreldelse og for Riis sitt vedkommende kan det ikke ha vært ukjent at der var frister for når et krav må fremmes. Riis har vært i kontakt med ulike advokater og har hatt anledning til å avklare det nærmere innhold i foreldelsesreglene. Et annet spørsmål er om Riis har vært i villfarelse med hensyn til de rettsregler som danner grunnlag for selve kravet mot bostyret. Så vidt lagmannsretten forstår ankende parts anførsler, er det særlig det forhold at reglene om nødrett er kompliserte som her er aktuelt. Slik lagmannsretten ser det er det i forhold til 10-års fristen i §9 annet ledd lite rom for å utskyte foreldelse på grunnlag av rettsvillfarelse. 10-års fristen har sitt utgangspunkt i objektiv vurdering av når skaden inntraff. Skadelidtes subjektive kunnskap om skaden og de regler som gir grunnlag for å fremme et krav har ikke betydning for denne vurdering. Objektivt sett er det på det rene at det i 1981 var fullt ut mulig å konstatere hvilke regler som kunne begrunne Riis sitt krav mot boet. Spørsmålet om rettsvillfarelse har primært betydning i forhold til vurdering av skadelidtes kunnskap om skaden og den ansvarlige som skal foretas etter 3-års fristen i §9 første ledd. Det er også under denne synsvinkel spørsmålet om rettsvillfarelse er behandlet i dommen inntatt i Rt-1992-64, (P-pille dom 2).

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at massekravet mot boet er foreldet. Boet blir da å frifinne.

       Anken og kjæremålet har ikke ført frem. I henhold til tvistemålsloven §180 pålegges Einar og Amelia Riis å dekke boets omkostninger ved ankebehandlingen. Lagmannsretten kan ikke se at det i saken foreligger særlige omstendigheter som gjør at unntaksregelen i denne bestemmelse kommer til anvendelse. Advokat Espelid har på vegne av boet innlevert omkostningsoppgave stor kr 324.257 hvorav salær utgjør kr 275.000. Omkostningsoppgaven er forelagt advokat Kvernberg til uttalelse. De er ikke fremmet innsigelser til denne. Hensett til at advokat Espelid ved to anledninger har forberedt seg til ankeforhandlinger som er blitt utsatt etter begjæring fra de ankende parter, og at de ankende parter har lagt opp til en meget bred behandling også av spørsmålet om foreldelse, finner lagmannsretten å kunne legge omkostningsoppgaven til grunn. Omkostningene er angitt til å fordele seg med 1/2-del på hver av sakene og denne fordeling legges til grunn.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Sak 98-01639 A:

I sak nr. 99-01230 A:

HENV: HR-1996-00602k HR-2001-01058 HR-2002-00186 HR-2002-00187 HR-2002-01437 HR-2002-01438 LG-1995-894 LG-1998-1693 LG-1999-1230 OT.PRP.NR.38+1977* RT-1955-1055 RT-1992-603 RT-1992-64

Sist oppdatert 12. mai 2007