Det offentlig oppnevnte Aarbakke-utvalgets forslag til endringer i K / S-reglene har fått Norges Rederiforbund på krigsstien. De mener det er en ulykke for Norge om denne finansieringsformen ødelegges, ved at K / S, og ikke kommandittisten som nå, skal skattelegges. Da vil i praksis K / S-et dø, hevdes det fordi selskapet da skattemessig vil behandles omtrent som et aksjeselskap. Det vil gjøre det vanskelig å hente kapital til nyetableringer, hevder rederne.
Fra K / S til A / S Tiden vil vise hvilken skjebne Aarbakke-utvalgets innstilling vil lide. Faktum er at oppgangen i shipping i 1989, har gitt den norske K / S-flåten kraftig medvind.
Men den har vært så sterk at flere av kommandittselskapene har blåst rett over i aksjeselskapsformen. For kommandittistene kan det virke spesielt forlokkende. Først investerer man i et K / S, og utnytter skattefordelene ved det. Så selges K / S- et til et rederi, altså et aksjeselskap. Kommandittisten får oppgjør i aksjer, sitter med dem i tre år, og kan selge alt skattefritt.
- Over tid vil K / S-ene miste sin relative betydning i shipping, og A / S-ene vil bli viktigere ved at utlendinger i større grad kommer inn på investorsiden, sier markedsanalytiker Torsten Østensen i Fearnleys A / S.
Partrederiformen lever Det kan ikke være tvil om at K / S-formen har hatt og fortsatt vil ha betydning som fremmedkapitalkilde i norsk skipsfart: Rederiforbundet har regnet ut at hele 13 prosent av den norskeide handelsflåte eies av personlige skatteytere. I et nøtteskall viser dette at partrederiformen er fullt levende i den moderne tid, bare i en litt mindre intim form enn på 1800-tallet. 1.
divisjon i norsk skipsfart, som representeres ved selskaper som Wilh. Wilhelmsen LTD A / S, Bergesen d.y. A / S, Kosmos A / S og lignende selskaper henter sin fremmedkapital direkte via aksjemarkedet. K / S- kapitalen har en litt mere kronglete vei frem til selve skipet, og holder blant annet liv i en del større norske mellomenn i form av K / S-utleggende finanshus. På fire, fem år er selskaper som Laboremus, Loki, Ambra, Arcade Shipping og Gambit på full fart inn i norsk shippings 1. divisjon, nettopp takket være K / S-formen.
Et selskap som Laboremus hadde per juni 1986 en verdijustert egenkapital på 25 millioner kroner. I dag er den 1,3 milliarder kroner.
K / S-markedet er i ferd med å bli nasjonalt i stedet for regionalt, sier Arne Hansteen.

- Situasjonen illustrerer hvor misvisende politikernes ensidige fokusering av skattefordelene egentlig er. De tror at skattemotiver er det viktigste ved K / Sinvesteringer, mens dagens situasjon viser at risikofaktorene ved slike investeringer og kravene til avkastning veier meget tungt.
Den politiske skattefokusering kan dessuten i verste fall til og med lokke enkelte sparere til å satse på prosjekter uten at de har vurdert hele prosjektets risiko i tilstrekkelig grad. Jeg vil advare folk mot å bli blendet av skattefokuseringen. Småsparere bør i det hele tatt være svært varsomme i dagens situasjon, mener professor Hansen.
Annenhånds markedet - Vi fokuserer på annenhåndsmarkedet, sier både adm.
direktør Håkon Sæterøy i Finanshuset Prosjekt A / S og prosjektmegler Geir Stoutland i DnB Corporate. Sammen med Fearnleys og Pareto regnes disse to prosjektselskapene blant markedslederne i det norske K / Smarkedet.
- I annenhåndsmarkedet kan investorer komme over andeler som tilbys til kurser under substans, og det forekommer tross alt ikke i nye emisjoner, tilføyer DnB Corporates Stoutland.
Dette selskapet anslår K / Smarkedets størrelse iår totalt til et sted mellom seks og åtte milliarder kroner. Dette er summen av den tegnede ansvarskapitalen i K / Sprosjekter.
Summen representerer en klar nedgang siden ifjor, da omfanget av slike investeringer var oppe i anslagsvis 11 milliarder kroner. Og K / Smarkedet har ligget nede siden Sadam Hussein ga ordre om invasjonen i Kuwait 2. august.
Shippingprosjektene står for godt over halvparten.
Muligheter
Finanshuset har ikke lagt ut ett eneste nytt K / Sprosjekt for tegning i denne måneden, forteller Sæterøy.
Nettopp Finanshuset har de siste fire fem år vært ledende i K / S markedet. Selskapet har utgitt et hefte om mulighetene i K / Smarkedet iår, der man også beskriver endel av usikkerhetsmomentene som investorer bør merke seg når de vurderer å kjøpe seg inn i K / Sprosjekter, først og fremst innen shipping:
Avkastningen vil være knyttet til skipets netto inntjening og fremtidig salgsverdi.
En eventuell tilbakegang i verdensøkonomien kan redusere både fraktrater og skipsverdier. Konflikten i Midt Østen og svingende oljepriser vil påvirke utviklingen.
Den finansielle risiko knytter seg blant annet til svingende rentesatser og valutakurser. Og kommandittister kan selvsagt bli tvunget til å innbetale deler av sin tegnede ansvarskapital hvis prosjektet går dårlig.
Den politiske risiko knytter seg både til regelverket i blant annet USA - der myndighetene innarbeider meget strenge miljøkrav til skip som skal få anløpe amerikanske havner med for eksempel olje ombord - og til behandlingen av selve kommandittselskapsformen her i landet. Aarbakkeutvalgets innstilling vil ventelig føre til gjennomgripende endringer i bedriftsbeskatningen i løpet av et par år. Samtidig må man regne med nye avskrivningsregler - også for klassifikasjonsfond - og endrede regler for reinvestering av salgsgevinster.
Eiendom og transport nevnes av flere eksperter som to områder der man det nærmeste året kanskje vil se en viss oppblomstring av K / S prosjekter. Ikke minst eiendomsmarkedet er nå kommet så lavt at nye, gunstige K / S'er basert på sikre leieavtaler kan se dagens lys.
Få nye prosjekter
Noen få nye K / S og ANS prosjekter er blitt kunngjort i løpet av de siste 10-12
dagene. Orkla Finans Prosjekt står for tre av dem, forteller daglig leder Arne Hansteen i selskapet.
Et kommandittselskap skal opprettes for å eie to nye Super Puma helikoptre. De skal drives av Mørefly. De har en fem år lang avtale med Statoil. Investeringsrammen er knappe 128
millioner, hvorav 28 millioner er egenkapital. Innbetaling iår er 80 000 kroner, mens det beregnede fradraget er 100 000
kroner for en slik minimumsandel.
Kontorbygget ANS Amtmann Meinichs gate 15 på Sandaker i Oslo. Totalinvesteringen er 61,2 millioner. Staten ved Rikstrygdeverket er leietager. Innbetalingen for minimumsandelen før årsskiftet utgjør 165 000 kroner.
Jackupboreriggen Gabring Grace, bygget i 1978.
Prosjektprisen her er 6,4 millioner dollar, eller knappe 35
millioner kroner. Riggen er sikret beskjeftigelse gjennom et bareboatcharter på 2500 dollar pr. dag for 12 måneder.
Også Forenede Finans har fått god respons på en invitasjon til kjøp av kommandittandeler i kjøleskipet "Swan Bay" , som er sikret deltagelse i kjøleskipspoolen innen rederigruppen Cool Carriers frem til år 2000. Prosjektprisen er ca. 12,5
millioner dollar.

Ikke kartell
- Jeg reagerer på at enkelte av dem som sto frem nevnte enkeltkunders navn. Dette er ikke en fellessak. Slik det er nå fremstår vi som et kartell. Det er vi ikke og vil heller ikke gi inntrykk av det. Dette er et spørsmål om etikk, sier han.
Spesielt er han irritert over at gruppen av kolleger, som teller åtte medlemmer med en samlet premieinntekt i Norge på 240
millioner kroner, går felles ut og varsler at den skal konkurrere med norske forsikringsselskaper.
- Vi konkurrerer ikke bare med dem, men også med hverandre om de samme kundene, sier han på telefon fra Australia.
- Hvorfor er du medlem av foreningen?
- Det har vært viktig å kunne snakke sammen for å diskutere felles problemer i forbindelse med å få konsesjon. I dag er det ikke nødvendig lenger fordi enkelte av oss allerde er medlemmer av Norges Forsikringsforbund, sier Benjaminsen, som selv har vært formann i UFF.
Foreningsmøter Foreningens medlemmer har de siste ti årene hatt faste møter.
- Ikke for å samarbeide om kundene, men for å snakke med felles røst mot Forsikringsforbundet og Kredittilsynet, sier daglig leder Bjørn Arnesen i AIG Europe, som er nåværende leder av UFF.
Skeptiske forsikringsmeglere
Forsikringsmeglerne gleder seg over de utenlandske forsikringsselskapenes inntog i Norge, men tør ennå ikke slippe jubelen løs. Enkelte er skeptiske til hvor lenge utlendingene vil bli i landet og satser heller på poliser fra norske selskaper.
- En del utenlandske aktører har kommet og gått igjen de siste årene. Spørsmålet er om vi kan stole på dem, sier Harald Bull i Skagerak Forsikringsmegling AS. Han var blant de første forsikringsmeglere i landet.
I dag omsetter hans 16 ansatte for 300 millioner kroner i skadeforsikring.
Det aller meste går til norske forsikringsselskaper. Tidligere har han hatt dårlige erfaringer med utenlandske selskaper som har trukket seg ut og der skadeoppgjørene ikke har gått smertefritt.
- Derfor er vi blitt skeptiske. Når skaden skjer må alt være i orden, sier Bull.
Merker skepsis
Han merker den samme skepsisen blant sine norske kunder. De vil helst ha et stort norsk forsikringsselskap og helst ikke være stor kunde i et stort utenlandsk forsikringsselskap med et lite kontor i Norge. Motstanden er mindre hos norske datterselskaper i utlandet.
Likevel er han positiv til at utenlandske forsikringsselskaper nå strømmer inn i landet.
- Er utlendingene et alternativ til de norske forsikringsselskapene?
- Nei, de vanlige polisene håndterer de norske selskapene bra.
- Er det plass til alle de nye selskapene som nå satser her i landet?
- Nei, ikke når alle kjemper om den samme kaken, sier Harald Bull.
Inntrykket hans er at de utenlandske forsikringsselskapene gir litt høyere provisjoner for å brekke seg inn på det norske markedet og at prisene deres er en smule lavere. Provisjonene meglerne i dag mottar fra forsikringsselskapene ligger i området fra fire til 13 prosent av premien.
Gode erfaringer
Heller ikke daglig leder Arne Hansteen i Orkla Finans Forsikringsmegling mener utlendingene er konkurransedyktige på alle bedriftsforsikringer, kun på ansvarsforsikringer i nisjer.
- Nisjene er lite utviklet i Norge. Utlendingene har sin styrke på risiki som ligger litt utenfor hverdagen, sier Hansteen.
Inntrykket hans er at de utlenlandske forsikringsselskapene er smidige, og beslutningprosessen deres er enkel. Skadeoppgjøret går greit.
Han merker en klar endring i norske forsikringsselskapers holdning til meglere, fra skepsis til samarbeid. Om få år regner han med at norske meglere tar 40 prosent av bedriftsmarkedet mot dagens 20 prosent. I Sverige er meglernes andel rundt 50 prosent.
- Forsikringsselskapene vet at hvis de ikke behandler oss på riktig måte, gir vi dem lite business, sier Hansteen.

Hvordan var det mulig for en mann, som i 1977 etter sigende kun var i besittelse av en leilighet på Eiksmarka pluss en gammel folkevogn, å svinge seg opp til makt og rikdom?
Jon Christian Brynildsen har en hemmelig, skjult historie.
Det er en historie som inneholder bitter maktkamp, påstander om dokumentfalsk, en rekke søksmål og en serie finurlige shippingtransaksjoner som til slutt ledet frem til det største kuppet i kjøleskipsbransjen etter krigen.

- - Skipsreder Harry Irgens Larsens eldste sønn, Rikk Irgens Larsen, har skrevet et ikke-publisert, meget personlig manuskript om familiens dramatiske kamp mot Brynildsen og hans allierte om arven etter faren.
Dagens Næringsliv har hatt tilgang til manuskriptet.

Historien forøvrig er basert på gjennomgang av rettsdokumenter, årsberetninger og samtaler med en rekke sentrale aktører som på ett eller annet tidspunkt har hatt forbindelse med Jon Christian Brynildsen. Jon Christian Brynildsen har hatt anledning til å gjennomgå samtlige artikler. Alle faktiske innvendinger er imøtekommet.

ARVEN ETTER HARRY

 

Det er 8. september 1982. Et hav av blådresser, kjente norske shippingnavn, ispedd en og annen selskapskjole. Det holdes gravøl, over den norske shippinglegenden Harry Irgens Larsen En lav gul ettermiddagssol gir varme til den kjølige sensommerdagen, og det blinker i champagne-glassene på det velfriserte tunet utenfor den røde, tradisjonstunge Gamlestua i Sørkedalen. Rederiets unge admninistrerende direktør, Jon Christian Brynildsen, er vertskap for gjestene på vegne av familien. Stemningen er forsonlig, tilbakeskuende, tillitsfull... To dager senere bryter krigen løs.

For sin egen amerikanske familie, hustruen Patricia og barna Siri, Rikk, Peik, Per og Leif var Harry Irgens Larsen selve shippingtrollmannen, en ordknapp mann som på mirakuløst vis gjorde eventyrlige forretninger og innkasserte titalls millioner dollar i en sveip. Han var mannen som så ut til å tilbringe like mye tid i Concorden fra ett kontinent til et annet, som han tilbrakte på landjorda, med leiligheter i New York City, London og Oslo i tillegg til hjemmet i Armonk, New York.

Samtidig var han en mann som i forbløffende liten grad innviet familien i sine forretninger.

Familiens kunnskap om farens shippingaktiva var derfor ikke langt unna null, da familien kom til Norge og minnestunden.

Shippinglegenden Harry Irgens Larsens internasjonale renomme som shipping-geni ble bygget opp i de gullkantede shipping- tiårene etter krigen.

Sammen med partneren, nordmannen Trygve Gotaas, bygde han opp rederiet Gotaas Larsen til et av verdens mest profitable rederier. Gjennom aggressiv ekspansjon på ryggen av en stabilt voksende verdenshandel ble Gotaas Larsen til en gigant som på det meste eide 56 tank- og bulkskip, seks cruiseskip og fire borerigger. I 1963 ble Gotaas Larsen kjøpt opp av International Utilities (IU).

Harrys motto var: "Lån 100 prosent på alle verdier, og 110 prosent hvis du er smart". Det ga suksess i 50- og 60-årene, men snudde seg dramatisk da konjunkturene og skipsverdiene stupte etter den arabiske oljeembargoen i 1973, samtidig som lånerenten steg.

Hvorfor Harry Irgens Larsen forlot Gotaas Larsen i 1976, er en historie som aldri er blitt fortalt utenfor styrerommene. I dag er det ingen tvil om at det må ha vært etter et visst press fra International Utilities.

Nær 70 år gammel kjøper så den aldrende rederen Gotaas Larsens datterselskap i Oslo, og omdøper det til Irgens Larsen A / S. Rederiet investerer i borerigger og kjøleskip eller såkalte reefere. Harry Irgens Larsen blir selv styreformann, for det meste bosatt i London.
Brynildsen gjør entre Etter at selskapets administrerende direktør Rolf Pettersen dør av kreft i 1977, trer unge Jon Christian Brynildsen for alvor inn på arenaen.

Bare 29 år gammel, høy og atletisk, med økonomiutdannelse fra NHH og Berkeley og et fast håndtrykk, (men med et underlig vikende blikk), blir Jon Christian Brynildsen administrerende direktør i Irgens Larsen A / S.
I årene som følger må rederiets unge administrerende ha hatt rimelig fritt spillerom.

Styremøtene var sporadiske. Og gamle-rederen selv hadde stort sett kontakt med sine ansatte per telefon fra London.

Den 15. juli 1982 får Harry Irgens Larsen slag. Den 3.

august dør han på et hospital i New York, 74 år gammel.

Slaget kom neppe totalt uventet. Harry hadde hatt et slagtilfelle to år tidligere, som uten tvil hadde satt sine spor. Hvor sterke spor? Det skulle komme til å bli et delikat spørsmål etterhvert som ulike mystiske transaksjoner kom for dagen, etter at han var død og begravet.

The big question Hvor rik var han egentlig? Hva etterlot han seg?
Det var spørsmålet Rikk Irgens Larsen og hans brødre Peik og Leif stilte seg da de kom til Oslo to dager før gravølet for faren. Noen uker tidligere hadde enken, Patricia Irgens Larsen, fløyet urnen med mannens aske over Atlanteren og gravlagt den på tunet til familiens naturskjønne sted, "Neset" i Rauland i Telemark. Nå møttes familien i Oslo.

Hvor rik var Harry?

På forhånd hadde Rikk Irgens Larsen fått sendt visse oppstillinger fra Brynildsen på teleks. For Rikk virket de merkelig vage. Bortsett fra på ett illevarslende punkt: Det ble dokumentert at Harry Irgens Larsen, hadde pantsatt barnas International Utilities-aksjer, uten deres vitende. Aksjer som ble brukt som sidesikkerhet for lån til Irgens Larsen Gruppen i Norge.
Slik Rikk Irgens Larsen fremstiller sitt første personlige møte med Jon Christian Brynildsen den 6.
september 1982 i Harry Irgens Larsens leilighet i Drammensveien, brakte heller ikke det noen særlig presis avklaring.

Brynildsen var tilsynelatende overrasket over å høre at Harry ikke hadde noen stor formue i Statene.

Det Brynildsen var opptatt av var at familien for enhver pris måtte opprettholde "en rik fasade", fordi Irgens Larsen Gruppen hadde en tung gjeld til mange potensielt nervøse banker. I Norge hadde Harry Irgens Larsen ikke gjort noe for å svekke bildet av ham selv som en eventyrlig rik norsk-amerikaner.

For øyeblikket var det lavkonjunktur med synkende verdenshandel, synkende skipsverdier og ditto rater.

Et av selskapene i Irgens Larsen Gruppen, Harrys private norske investeringsselskap, Munkenes A / S, hadde som viktigste aktiva part i boreriggen "Nordraug". Bare på ett år hadde riggen sunket i verdi fra 65 millioner dollar til 35 millioner. Også verdiene på rederiets kjøleskip hadde fått stygg medfart. Alt ifølge Brynildsen.

Det var ikke tid for å gjøre båten ustø, ved å snakke om fattige eiere.
Wenche Foss Gravølet for Harry Irgens Larsen i Gamlestua i Sørkedalen, med den kraftigste lavkonjunkturen siden krigen som et taust bakteppe, må ha vært preget av minner om "the good old shipping days".
Jon Christian Brynildsen, i egenskap av vert, ga først til beste noen ord om hvordan han hadde lært shipping "ved mesterens føtter" før han introduserte rekken av talere. Blant dem var Torleif Monsen, megler for Harrys japanske kontraheringer, og av noen i dag utpekt som mannen som til slutt la labben på Anders Jahres svarte utenlandsformue, Alf Clausen, daværende administrerende direktør i Gotaas Larsen og Thora Vaa, enken etter billedhuggeren Dyre Vaa.

Blant gjestene var også Wenche Foss og ekteparet Brynjulf og Anette Skaugen. Skaugens skulle senere spille en viktig rolle som støttespillere for familien i striden som fulgte.

Tilbake i USA tre dager senere opplever Rikk Irgens Larsen at lynet slår ned.

Rikstelefon fra Oslo. En mann som presenterer seg som Arne Leirvaag (økonomidirektør i Irgens Larsen A / S) har følgende alarmerende melding:
"Jeg vil at din familie skal kjenne til at selv om Jon Christian Brynildsen er en sjarmerende fyr, har jeg bevis for at Brynildsen forsøker å skremme din familie til å selge Irgens Larsen til underpris. Han er ikke ærlig.

Han planlegger å kaste Munkenes til deg på et tidspunkt hvor selskapet er i desperat kapitalbehov. Samtidig vil han hevde at Irgens Larsen kun har marginal verdi.

Deretter vil han tilby deg en pakke som vil "redde deg" samtidig som han selv ender opp med begge selskapene".

Leirvaag skisserer et plot hvor Brynildsen, sammen med teknisk direktør Jens Siljedal og finansdirektør Arne Hansteen, som samtidig utgjør de gjenværende styremedlemmene i rederiet, er ute etter å skaffe seg kontroll over verdiene på familiens bekostning.

Slik går startskuddet for en bitter maktkamp, hvis siste sluttstrek ikke skulle settes før Brynildsen utbetaler familien en sjekk på en million kroner i april 1991.

Rikk mobiliserer Med Brynjulf Skaugen og administrerende direktør i I.M. Skaugen, Cato Holmsen som støttespillere, engasjerer familien advokat Erling Hjort i Wikborg & Rein. Det legges en plan for å tvinge Brynildsen ut; full revisorgjennomgang av rederiet, valg av nytt styre og ny administrasjon er sentrale elementer.

Første konfrontasjon skjer i Wikborg & Reins kontorer på Solplassen ved Oslo Rådhus mandag morgen 20. september 1982.

Erling Hjort tilbyr Brynildsen avskjed på rimelige betingelser og ber ham undertegne et dokument som gir revisorfirmaet Peat Marwick autorisasjon til full revisjon av selskapene.

Brynildsen aksepterer ingen av delene, men stiller seg i stedet uforstående til familiens plutselige tap av tillit.

To forhold står i fokus:

- Hvem eier egentlig Irgens Larsen A / S. Kan noen ha trikset med aksjene?
- Hva sier kreditorene om maktkampen?

Aksjekabalen i Irgens Larsen viser seg å være rene krim-mysteriet. Harry Irgens Larsen eide i utgangspunktet rederiet 100 prosent, men donerte år om år mindre aksjeposter til sentrale medarbeidere.

I februar 1981 var aksjefordelingen i Irgens Larsen A / S, som følger:

Harry Irgens Larsen: 50 prosent Borgny Pettersen: 30 prosent Jens Siljedal: 10 prosent Jon Chr. Brynildsen 5 prosent Skipsrederen selv har klar majoritet, mens enken etter tidligere administrerende direktør i rederiet, Borgny Pettersen, sitter med 30 prosent av aksjene.

I rederiets årsberetning for 1981, avlevert en eller annen gang på sensommeren 1982, altså på tidspunktet rundt Harrys død, er situasjonen en helt annen:

Harry Irgens Larsen: 34 prosent Borgny Pettersen: 30 prosent Jon Chr. Brynildsen: 20 prosent Jens Siljedal: 10 prosent Arne Hansteen: 6 prosent Opsjonen Hva har skjedd? Hvem eier egentlig Irgens Larsen?

Spørsmålet ble avgjørende fordi det ble lagt på bordet en opsjonsavtale, som ga Harry Irgens Larsen rett til å erverve Borgny Pettersens aksjer til pari kurs, 300 000
kroner.

Brynildsens svar på kravet om avskjed var et nytt dokument, som hadde følgende tillegg til opsjonsavtalen, angivelig skrevet av Harry: "Hvis jeg ikke har gjort gjeldende ovenstående opsjon den 15.januar, 1983, skal den overføres til den største av de gjenstående aksjeierne som på det tidspunktet er ansatt i Irgens Larsen A / S (p.t. Jon Christian Brynildsen, i tilfelle dennes død, Jens Siljedal, i tilfelle dennes død Arne Hansteen) mot at angjeldende person betaler meg de førnevnte 300 000 kroner".

Var dokumentet ekte? Hadde Harry vært i ferd med å gi fra seg rederiet til sine ansatte? Dersom opsjonen var ekte, innebar den nye aksjestrukturen at Brynildsen (inkludert opsjonen) plutselig hadde mulighet til å kontrollere 50 prosent av rederiet alene. Og sammen med Siljedal og Hansteen tilsammen hele 66 prosent, mens boet etter Harry bare hadde 34 prosent.
Men hvordan og når kom Brynildsen fra fem til 20
prosent, og når fikk finansdirektør Arne Hansteen sine seks prosent?

Selv sier Brynildsen til Dagens Næringsliv i dag:
- Jeg kan faktisk ikke huske når jeg fikk disse aksjene. Det var vel noe som bygde seg opp etterhvert som jeg steg i gradene i rederiet.
Senere hevder Brynildsen at det eksisterer en avtale om aksjesalg datert 1. januar 1981, men vil ikke legge den frem for Dagens Næringsliv.

Aksjonær uten å vite Men svært mye tyder på at tildelingen av de nye aksjene til Brynildsen og Hansteen skjedde på et langt senere tidspunkt enn i 1981. Økonomidirektør Leirvaag forklarte, ifølge Rikk Irgens Larsens manuskript, at det i selskapets selvangivelse, innlevert i februar 1982, fortsatt var den "gamle" aksjestrukturen som gjaldt. Ikke før i august 1982, seks dager etter Harrys død, fikk Leirvaag beskjed av Arne Hansteen at aksjefordelingen fra februar var en misforståelse, som måtte korrigeres overfor myndighetene. Først da kom den "nye" aksjestrukturen på bordet.

Arne Hansteen, som forlot Irgens Larsen så tidlig som i 1983, bekrefter ganske oppsiktsvekkende overfor Dagens Næringsliv i dag, drøye ti år senere, at Leirvaags forklaring var riktig:
- Jeg ble kjent med at jeg var aksjonær i rederiet etter at donator avgikk ved døden.
- Altså etter at Harry Irgens Larsen var død?
- Ja.
- Hvem fortalte deg det?
- Jon Christian Brynildsen.

Familien gikk til sak og bestred både gyldigheten av Brynildsens nye opsjonsdokument og den "nye" aksjestrukturen. Men saken kom aldri for retten. På dette tidspunktet begynte nemlig Irgens Larsen Gruppens kreditorer å sette dagsorden; Først Kreditkassen og senere Låneinstituttet.

I realiteten var det full krig høsten 1982. På den ene siden familien anført av advokat Erling Hjort. På den andre siden trioen Brynildsen, Hansteen og Siljedal anført av advokat Nils Gregusson.

Det var konfrontasjonsmøter på kontoret til Wikborg & Rein, konfrontasjoner i rederikontorene på Fritdjof Nansens Plass og konfrontasjoner i Kreditkassens daværende hovedkontor på Stortorget med leder for bankens shippingavdeling, Magne Haga, som en slags "dommer" ved enden av konferansebordet.

Det var krig, men en krig som rederiets kreditorer, ute etter å redde sine egne utsatte lån, likte temmelig dårlig.
Strukturen i Irgens Larsen Gruppen var tilsynelatende enkel, men i realiteten temmelig innfløkt.

De to hovedselskapene Irgens Larsen A / S og Munkenes A / S (100 prosent eid av familien) kontrollerte i 1982 (direkte og via ulike kommandittselskaper) betydelige andeler i tre kjøleskip og to rigger.
Problemet var at Harry Irgens Larsen hele tiden hadde behandlet selskapene som en sekk. Irgens Larsen A / S betjente lån, opptatt av Munkenes, og omvendt.

Dessuten var det kryssgarantier begge veier. Endelig hadde skipsrederen opptatt lån til Munkenes med sidesikkerhet i barnas aksjetruster i Luxembourg.

Med andre ord en temmelig delikat vase.
Med bitter intern strid i rederiet, synkende verdier i skip og rigger, kombinert med akutte betalingsproblemer av renter og avdrag, var Irgens Larsen Gruppen i virkeligheten i bankenes hender.

Rikk selger ut barndomshjem, leiligheter og pantsetter "Neset" i Rauland. Munkenes' akutte betalingsproblemer løses gjennom en ordning med Kreditkassen. Familien har tro på seier.

Haakon Nygaard Inntil sjefen for Låneinstituttet og fadder for Garanti-instituttet for skip og borerigger (GI), Haakon Nygaard, kommer inn på banen.

Låneinstituttet hadde andreprioritetslån i Irgens Larsens tre kjølebåter på tilsammen 150 millioner kroner. På grunn av det elendige markedet var skipsverdiene falt til under minimumsverdi-klausulene i låneavtalen. Nygaard kunne sette foten ned. Nygaard var en mann som Brynildsen kjente meget godt.

Brynildsen hadde nemlig vært varamann til styret i GI
før han begynte i Irgens Larsen. Han og Nygaard var og er venner.
Resultatet var at familien Rikk Irgens Larsen fikk kniven på strupen av Nygaard den 19. juni 1983:
Hvis det ikke ble "fred" i rederiet, ville Nygaard trekke ut proppen og rederiet var bankerott.

I praksis betydde det at familien ble drevet ut av rederiet og presset til forlik. Ingen av tvistene ble noen sinne prøvd. Familien fikk utbetalt 800 000 dollar for sine egne og Borgny Pettersens aksjer i redreriet.
Da status ble gjort opp til slutt var dødsboet til Harry Irgens Larsen verdt null komma null.

Jon Christian Brynildsen og hans allierte satt igjen med kontrollen over et rederi som hadde management- inntekter fra 24 skip, men som på grunn av gjeldssituasjonen ble tvunget til å inngå avtale med kreditorene og gi fra seg sine aktiva.

Brynildsen måtte selv stille personlig garanti, med hus og hjem som pant. Men han satt i posisjon. Det skulle vise seg å bli en posisjon som ble meget verdifull.

Den hemmelige avtalen Bare en gang har Jon Christian Brynildsen stått foran en norsk domstol. Da tapte han og rederiet Irgens Larsen så det suste. I all hemmelighet hadde rederiet fått utbetalt 830 000 kroner, penger som skulle vært en del av arven etter Harry Irgens Larsen. Tilfeldighetene avslørte rederiet og Brynildsen.

Opptakten til det lille rettsdramaet 7. november 1988 starter egentlig allerede i 1980, da Harry Irgens Larsens private selskap Munkenes bestemmer seg for å selge den 60 mål store eiendommen Hamang-gården i Sandvika til Johs. Solberg.

Det er administrende direktør, senere eneeier av Irgens Larsen A / S, Jon Christian Brynildsen som slutter alle kontraktene på vegne av Munkenes.
I tillegg til salgskontakten lager Jon Christian Brynildsen også en konfidensiell sideavtale, fordi salgssummen var såpass lav som syv millioner kroner på grunn av pristakstreglene.

Den hemmelige avtalen forpliktet Johs. Solberg til å yte entreprenørarbeid og materialer for en halv million kroner til den eller de Irgens Larsen A / S utpeker.

Etter Harry Irgens Larsen død i 1982 og forliket mellom arvingene og Jon Christian Brynildsen i 1984, holdes fortsatt avtalen hemmelig.
Så i 1986 skjer det ingen kunne forutse. Entreprenør Johs. Solberg omkommer i en brann og dødsboet skal fordeles. Brynildsen som sitter på den ekslusive kunnskap om den konfidensielle avtalen fremmer da på vegne av rederiet krav om å få utbetalt 830 000
kroner (prisstigningen inkludert) kontant, noe Solbergs dødsbo går med på.

Via tilfeldigheter får familien Irgens Larsen i USA nyss om dette. De ser plutselig for seg at de er blitt snytt for noe av farsarven og saksøker Brynildsen.

Dommeren er ikke i tvil:

"Saksøkte har tapt saken fullstendig".

Jon Christian Brynildsen anker først dommen, gir opp og gir familien Irgens Larsen en sjekk på en million kroner.

- Hamang-saken tapte vi med glans på alle punkter.

Jeg forstår fortsatt ikke dommen, er Brynildsens kommentar.

Kunsten å komme imellom Jon Christian Brynildsen har vist en enestående evne til å opptre som en svært profitabel mellommann i ulike forretingstransaksjoner. Et illustrerende eksempel er da Irgens Larsen "solgte" en andel av riggen "Ross Isle" til Tharald Brøvig i november 1981.
Samme år hadde Irgens Larsen Gruppen tegnet seg for en 22,5 prosents andel i riggen, bestilt av A / S Rosshavet. Det var en investering med minimal risiko og store profittmuligheter, ved et eventuelt senere salg.
Sent i 1981 ble 90 prosent av Irgens Larsens riggandel "solgt" til Brøvig i Farsund. Rett etter årsskiftet kom andelen tilbake igjen.
- Det er riktig at det ga oss gunstige skattefordeler, sier Tharald Brøvig i dag.

Irgens Larsen hadde nemlig en tilbakekjøpsopsjon, som ville gi rederiet en gevinst på 4,5 millioner kroner etter "utlånet".

Problemet var at hele andelen aldri kom tilbake til rederiet.
Rederiets ledelse representert ved Jon Christian Brynildsen, Arne Hansteen og Jens Siljedal hadde nemlig i 1981 opprettet sine egne små private selskaper.

Da riggandelen kom tilbake igjen, kanaliserte de tre nesten halvparten, 45 prosent av andelen, til disse selskapene.

Jon Christian Brynildsen anførte at dette var en bonus Harry Irgens Larsens ville gi dem. Meget generøst, tatt i betraktning den økonomiske situasjonen i Irgens Larsen Gruppen.

Arvingene etter Harry Irgens Larsen fant den så generøs at den ikke sto til troende, og bestred transaksjonen.

Denne tvisten fant aldri sin vei til retten, på grunn av at familien ble tvunget til forlik i 1983. Samme år ble riggandelen solgt og de tre kunne innkassere pene gevinster.

 

__________________________________________________________