LEVER BEDRAGET HER ENNÅ?   I hele
etterkrigstiden har juristen og
politikeren Jens Christian Hauge og
hans nærmeste medarbeidere, inkludert
Johan Fredrik Remmen, benyttet de
samme teknikkene når sentrale
mennesker er manipulert eller fjernet
i arbeiderbevegelsen i Norge. Dette
har skjedd gjennom rå makt, intrikat
renkespill og glitrende bedrag.

Den politiske manipulasjonen har vært
meget avansert. Da Sovjetunionen
kollapset, ble det norske folk utover
på 90-tallet i stadig større grad
avledet fra å finne ut hva som var
skjedd her til lands etter krigen. Det
norske folk ble lurt trill rundt.

Dette miljøet benytter de midler som
oppfyller hensikten, drap ikke
unntatt. Slik det for eksempel skjedde
på Orderud i 1999. Da
forsvarsministerens kontorsekretær ble
skutt og drept. Men disse menneskene
er mestere i å kamuflere
fremgangsmåten. Slik at omgivelsene
blir narret til å tro at noe helt
annet skjer enn det som i
virkeligheten skjer. Noe som også
skjedde i det politiske attentatet mot
meg. Da jeg ble fjernet som
sjefredaktør for Rogalands Avis i 1996
og 1997. Andre ble lurt til å ta fra
meg en og en rettighet til ingen var
igjen over en periode på halvannet år
- mens jeg var sykmeldt. Slik sluttet
jeg som sjefredaktør i virkeligheten.
Mens folk altså ble narret til å tro
noe helt annet.

Jeg har identifisert den
kontradiktoriske teknikken ned til
detaljer. Noen hyggelig virkelighet er
det ikke som stiger fram som følge av
disse avsløringene. Hensikten helliger
ethvert middel. Virkeligheten ser ut
deretter. Når avmaskeringen er gjort.

Fremgangsmåten deres har til følge at
sannheten utad fremstår som stikk
motsatt av hva den er innad. I
virkeligheten.  Dette blir gjort ved
hjelp av kontradiksjoner.

Til og med Arbeiderpartiet  og
arbeiderbevegelsen i seg selv har i
virkeligheten vært organisert som en
kontradiksjon. På dette usanne
grunnlaget er alle blitt forledet.  
Ikke minst det norske folk. I snart
seksti år. I tillegg til våre allierte
i NATO.

Hvem har sagt at ikke et lite land som
Norge kan være en stor trojansk hest
og bli benyttet i et stort og snedig
dobbeltspill? Lurt inn som
femtekolonne hos motparten til en
stormakt som står mot en annen
stormakt i en tilspisset konflikt?
Ingen har sagt at ikke dette smarte
strategiske trekket er mulig. I hvert
fall ingen stormaktspolitiker som
tenker så stort som Josef Stalin
gjorde. Ingen forbrytelse var Stalin
fremmed, og det geniale ved
fremgangsmåten som jeg har
identifisert, er at så mange
forbrytelser gjøres til samme tid. I
en samtidig koordinert operasjon.

Den helt grunnleggende
karakteristikken i det sovjetiske
spillet  som har gått for seg i
Arbeiderpartiet og Norge, er
dobbeltspillet, og dette er satt i
system som følge av å være bygget inn
i strukturen. Organisasjonen er laget
slik at uformelle og formelle regler
har til følge to motstridende spill
til samme tid. To spill i ett. Det ene
spillet er synlig utad mens det andre
er usynlig. Også innad. Det ene
spillet benyttes til kontinuerlig å
kamuflere det andre. Ved å gjøre det
stikk motsatte på overflaten enn det
som skjer i det andre spillet under
overflaten.

I det skjulte spillet under det
motstridende andre er i virkeligheten
maktmidlene kontrollert. Selv om det
tilsynelatende fremstår som om
maktmidlene blir styrt og kontrollert
gjennom det andre motstridende spillet
som skjer åpent. Noe som bare er en
illusjon. Eller kan straks bli gjort
til en illusjon. I krise eller krig.

I spillet hvor de fleste deltar, blir
det snakket mye og handlet lite og
ingen vet hva som skjer i det skjulte.
I det åpne politiske spillet foregår
den daglige styringen av et land
gjennom en regjering, kamuflert utad
som et folkestyre som følge av valg
til en nasjonalforsamling. I det
samtidig stikk motsatte spillet, hvor
det handles med grunnlag i skjult makt
over det andre, åpne spillet, blir det
sagt minst mulig, men handlet desto
mer. De få deltakerne i dette skjulte
spillet kontrollerer og manipulerer de
viktigste som deltar i det åpne
spillet som kontinuerlig maskerer det
skjulte.

Ingen kjenner herskeren, men herskeren
kjenner alle. I Norge har det vært
maktens janusansikt, Jens Christian
Hauge, som har koordinert de to
motstridende bevegelsene i strukturen.
Det skjulte og dypere spillet et sted
blir selvsagt også styrt og
kontrollert av andre i det enda mer
skjulte og dype et annet sted. I dette
tilfelle av  Sovjetunionen. Som
utviklet denne avanserte politiske
styringsmåten. For å vinne verden for
kommunismen på det storpolitiske
sjakkbrettet og som valgte
nøkkelspillerne i Norge. Dette skjedde
da de to motstridende bevegelsene i
dobbeltspillet ble satt i gang her i
landet med grunnlag i Arbeiderpartiet.
 

Når noen har to ansikter på samme
hode, slik guden Janus hadde, hvordan
skal du vite hvilke av dem som er det
virkelige? Begge ansiktene kan være
usanne, men hodet som skjuler seg bak
dem er sant nok. Noe du oppdager når
du møter makten som følger av denne
juridiske konstruksjonen. Som har
indirekte bedrag som viktigste mål.
Andre lures til å foreta skadelige
handlinger mot deg. Særlig de som
skulle ha plikt til å foreta motsatte
handlinger blir lurt til å gjøre det.

Det hjelper derfor ikke at du selv har
intelligens og kløkt nok til å
håndtere en skrupelløs skjult
motstander når andre rundt deg ikke
har det. Når stadig flere i
omgivelsene dine blir lurt til å
handle mot deg av denne motstanderen.
Slik at kapasiteten din til å håndtere
de stadig flere følgene av disse
stadig flere handlingene blir sprengt
i filler. Du rammes av en
snøballeffekt.

Genialiteten ligger ikke minst i at  
strategien faller utenfor alle
forutsetninger for vanlig tenkning hos
mennesket. Som er begrenset i
tenkningen av at det er født
rasjonelt. Ikke stikk motsatt. Noe som
er forutsetningen her. Hvor alt også
kan være speilvendt. Som følge av at
det kan bli lagt til grunn at ethvert
enten eller forhold kan bli gjort om
til et både og.  Disse
kontradiksjonene har til følge et
utall gordiske knuter av ethvert
forhold.

Når du på forhånd vet at to
motstridende interesser står mot
hverandre blant mennesker i et annet
land, hvorfor ikke disiplinere og
samle disse innenfor et eget politisk
parti? For deretter å gå inn og agere
Gud den allmektige og styre med skjult
hånd de menneskene som betyr noe på
begge sider av motsetningene?  Slik at
utfallet hele tiden er i samsvar med
dine skjulte mål?

De menneskene som du underveis vil
beholde i himmelen innenfor dette
partiet, lar du følge normale regler
under forutsetning av at de tilpasser
seg endringene som følge av spillets
gang. De får lov til å forholde seg
normalt til virkeligheten i dette
politiske dukketeateret. De som du vil
sende til helvete, speilvender du bare
plutselig virkeligheten for, slik at
alle regler som tidligere var til for
dem, blir snudd til å være til mot
dem. Slik det brått skjedde med meg. I
1996. Da jeg ble rensket ut. Da denne
prosessen mot meg som menneske begynte
og jeg ble tvunget i samsvar med den
konklusjonen som ble hevdet for å
bevise premissen.

Når du blir stor nok, slik diktatoren
Josef Stalin ble, gjør du nettopp det
mentalt og intellektuelt
grensesprengende. Du opptrer som en
Gud som har to motspillere under seg.
Så spiller du deretter et motstridende
spill til samme tid med disse
menneskene. Som ikke vet hvordan det
blir trukket i strengene. Hvordan
manipulasjonen foregår.

To motstridende mål og to motstridende
prosedyrer blir lagt til grunn. Dette
skjer med grunnlag i et overblikk som
du skaper deg gjennom organiseringen
av selve strukturen i spillet.  Den
ene prosedyren har imidlertid bare som
formål å maskere den andre prosedyren.
 Som har stikk motsatt formål. To
spill i ett blir gjennomført. Med
forbilde i den romerske guden Janus:
To ansikter på samme hode. Som ser i
hver sin retning. Selve det klassiske
symbolet på dobbeltspill. Det
rasjonelt umulige blir gjort selv om
det er rasjonelt umulig. Med den
geniale følge at det ene spillet
kamuflerer det andre.

Hvor ingen kristen gud begrenser
tenkningen din, kan du like godt gjøre
et forsøk på å være hans stedfortreder
på jorden. Noe som gjør det mulig å
gjennomføre et slikt mesterlig spill
med mennesker underlagt deg allerede
fra skapelsen av. Som politisk fant
sted på nytt her i Norge i 1945.

Det politiske spillet kunne gi et
overflatisk inntrykk av at USA hadde
stor kontroll i Norge under den kalde
krigen. Noe som slett ikke var sant.
Men likevel er dette noe alle sluttet
seg til ut fra det som flertallet av
deltakerne i det åpne spillet sa og
gjorde og hvilke formål som ble
erklært og hvilken forsvarsallianse
som landet gikk inn i.  At
Sovjetunionen hadde laget en
organisasjon hvor sovjetrusserne  i
virkeligheten kontrollerte denne
staten i stedet for USA slik mange
trodde, var bare mulig som følge av
hvordan de to motstridende bevegelsene
fungerte. Den største og synlige var
maskerada for den andre kamuflerte og
usynlige. Som i det skjulte hadde
stikk motsatt mål enn det som åpent
var erklært for den andre bevegelsen.

Arbeiderpartiet hadde den ytre,
synlige delen som vi alle kjenner, og
som arbeidet for vestlige formål under
den kalde krigen.  Uten at
statsministre eller noen av de
tillitsvalgte i denne synlige delen av
kontradiksjonen kjente til
virksomheten til den andre lille og
usynlige delen av Arbeiderpartiet. Som
arbeidet med stikk motsatt formål.
Nemlig mot vestlige formål og for
østlige.  Hvor den virkelige
lojaliteten lå i alle årene etter
1945.  Denne virksomheten innad var
genialt maskert under kamuflasje av en
stikk motsatt virksomhet utad i samme
bevegelse.  Slik var  fronten i den
usynlige krigen mellom Øst og Vest. I
Norge. Med denne nøkkelen til innsikt
og forståelse faller alle brikker på
plass. I den stille krigen.

Moskva hadde nemlig fra 1945 full
kontroll i Norge. Ved hjelp av
Arbeiderpartiet.  Frekt ble landet
deretter lurt inn som trojansk hest  
hos USA gjennom medlemskap i NATO fra
1949. Stalin vant i det skjulte her
til lands da Hitler tapte i det åpne.
I det skjulte skapte så Kreml en
slagkraftig politisk bevegelse i Norge
til eget formål. En bevegelse som bare
Sovjetunionen kjente den fulle
virkningsmåten til. Norsk politikk har
som følge av denne skjulte hånden,
vært følgen av et kontinuerlig
narrespill både innad og utad i alle
år. Ikke en gang Einar Gerhardsen
forstod hvordan maktmaskinen
Arbeiderpartiet reelt virket.

Gerhardsen  stod for en spesielt
troverdig maskerada i mange år og var
både et særs nyttig våpen og skjold
for Jens Christian Hauge og
Sovjetunionen. Nå vil ironisk og
paradoksalt nok mange kåre Einar
Gerhardsen til  "Århundrets nordmann".
Slik er det i et land hvor sannheten
er manipulert til å bli oppfattet
motsatt av hva den virkelig er. I
motsetning til de fleste andre
politikere og pressefolk har jeg møtt
både Gerhardsen og Hauge personlig. På
tomannshånd. Jens Chr. Hauge ble
trolig benyttet til å penetrere
Arbeiderpartiet allerede under krigen.
Høyst sannsynlig arbeidet Hauge i
hemmelighet for tyskerne før han ble
snudd av sovjetrusserne. Til å gjøre
det samme for dem. Da krigslykken
snudde i 1943.

Det var i sentrum av denne innebygde
motsigelsen av to motstridende
politiske retninger, som så genialt
var skapt og bygget inn i selve
Arbeiderpartiets struktur etter
krigen, at den virkelig strategiske
makten fantes i norsk
arbeiderbevegelse.  Og følgelig i
kongeriket Norge. Her befant det seg
som Clausewitz kalte "The Center of
Gravity". Hvor grunnlaget for all makt
alle andre steder hvilte.

Her i maktens sentrum styrte  og
koordinerte Jens Christian Hauge etter
fullmakt fra Kreml i det skjulte begge
de to motstridende bevegelsene som det
statsbærende partiet bestod av.  Hvor
den ytre delen  av Arbeiderpartiet  -
med sin samfunnsbyggende virksomhet  
og vestlige forsvars- og
sikkerhetspolitikk - bare gjennom sin
størrelse alene tjente som glitrende,
autentisk kamuflasje for hva den
lille, indre, hemmelige delen av
arbeiderbevegelsen så effektivt
foretok seg i det skjulte.  I den
globale kampen mot USA.  Hvor formålet
altså var stikk motsatt av hva den
ytre delen av denne bevisst skapte
kontradiktoriske politiske bevegelsen
ga inntrykk av kontinuerlig. Ikke
minst etter NATO-medlemskapet i 1949.
Norge ble i virkeligheten benyttet som
et våpen mot USA. Maskert utad som en
nær venn og våpenbror. Det hele
gjennom en politisk kontradiksjon.

Stalin og Sovjetunionens hemmelige
tjenester var ufattelig flinke til å
opprette perfekte frontorganisasjoner.
De var mesterplottere. Hva som skjedde
i Norge er et mesterverk av en
klandestin juridisk
bedragerikonstruksjon. Her
fragmenteres det konsistent og
konsekvent, og ikke bare andre
mennesker, men også en hel stat er kun
midler for å oppnå en hensikt.  
Bedraget var dessuten så ufattelig
stort. Faktisk så enormt at det tar
lang tid å begripe. Enda lengre tid
trengs til å ta dimensjonen av følgene
inn over seg.

Med kontroll over Arbeiderpartiet
kunne Norge brukes både som
Sovjetunionens våpen og skjold i
kampen mot USA under den kalde krigen.
Dette har vært en glitrende
gjennomført operasjon. Med følger som
knapt kan fattes.  Norge var et
tilforlatelig agn fra Josef Stalin som
alle i Vesten bet på. Fortsatt er
trolig Norge langt nede i halsen på de
aller fleste. Det er vondt å komme av
en slik krok. Med et slikt agn. For
USA er dette selvsagt aller verst.

Russerne har styrt det som har vært
verdt å styre i denne butikken vår.
Gjennom den butikken i butikken som de
opprettet for seksti år siden. De
bygget også opp alle kulissene til
forestillingen fra begynnelsen av.
Bare tenk på Forsvaret vårt. Som Jens
Christian Hauge personlig strukturerte
til formålet fra begynnelsen av.
Deretter bygget han også opp de
hemmelige tjenestene på den erklærte
fiendens premisser. Nemlig
Sovjetunionens. USA hadde ikke en
sjanse i et så ekstremt avansert
strategisk spill fra en langt mer
erfaren og slu motspiller i den
hemmeligste delen av all krigføring.
Med en skruppelløshet i strategi og
taktikk som faller utenfor enhver
normal forestillingsevne. Noe som er
hemmligheten for å lykkes også.

At selve forutsetningene for spillet
kunne være falske på denne måten og i
en slik målestokk, var trolig helt
utenfor rekkevidde av den vestlige
supermaktens fatteevne.  Vi skal
derfor alle være glade for at
Sovjetunionen kollapset før det kom
til noen stor og avgjørende
konfrontasjon mellom USA og
Sovjetunionen. Men Russland består og
stormaktspillet fortsetter og Norge
ligger der det ligger. Fortsatt.

Spørsmålet som likevel gjenstår er:
Hvor mye makt har Russland arvet i
Arbeiderpartiet og dermed Norge? Hvor
mye av denne skjulte aktiviteten
finnes ennå?  Ikke minst når partiet
nå igjen har regjeringsmakt i Norge,
er dette viktige og relevante
spørsmål. Det er heller ikke sikkert
at det norske folk liker å ha blitt
lurt trill rundt i alle år. I over
halvparten av landets levetid. Har
Russland fortsatt makten til å skifte
ledere i Arbeiderpartiet og
statsministre her i landet? Den makten
har de nemlig hatt hele tiden som
følge av det geniale spillet her.

Mye er dessuten satt inn for å skjule
spillet etter Sovjetunionens kollaps i
1991. Lundkommisjonen er et stikkord i
så måte. Dette var en ren
bedrageri-operasjon.  Som Stortinget
og Høyesterett ble lurt til å medvirke
til. Du skal heller ikke ha noen
illusjoner om hva som hendte to av
tidligere forsvarsminister og
utenriksminister Johan Jørgen Holsts
sekretærer. Heller ikke om hva som
skjedde med ham selv.

Den sekretæren som i motsetning til
meg ikke kan fortelle historien sin,
het  Anne Orderud Paust. Bare et under
gjør at jeg i motsetning til henne har
overlevd og kan fortelle min. Noe jeg
har gjort i flere måneder allerede. I
en rekke artikler.

I disse artiklene har jeg tatt dere
med inn i "Villniset av speil", med
andre ord inn i "Villniset av
kontradiksjoner". Derfra videre til
det segmentet av bransjen som er blitt
betegnet som "Dantes inferno med
nittini sirkler", nemlig
kontraspionasje. Hvor kontradiksjonene
eller speilene er flest. Kontrollerer
du kontraspionasje, kontrollerer du
spionasje. Ganske enkelt. Dette er den
mest intellektuelt krevende disiplinen
innen etterretning. Mest farlig også.
Både mentalt og fysisk.

Nå betrakter jeg norsk presses
håndtering av disse avsløringene mine
på avstand. Med et lite smil. Det som
nå skjer er i seg selv et uvanlig
interessant fenomen. Stillheten er
pinlig. Pressen liker ikke å bli
kompromittert. Sammen med alle andre.
Den stikker hodet i sanden, og
dessuten er alle så viklet inn i
hverandre at sannheten forblir en taus
offentlighet. Når skal norsk presse
finne forklaringen i seg selv og ikke
i meg? Journalister og redaktører bør
kanskje innse at også de kan blendes
av bedrag. Noen er faktisk flinkere
til å håndtere informasjon enn
pressen. Mye flinkere.

Av og til kan dessuten en nyhet bli
for stor, og for nær. Norsk presse har
for øvrig vært uvanlig lett å lure
trill rundt etter krigen. Hva har så
historikerne gjort? Ikke annet enn å
maskere realitetene, de heller. Alle
er lurt. Noe så grundig.

Alle har forholdt seg til følgene av
fiksjonene. Uten å se fiksjonene som
var årsakene til følgene.

I norsk etterkrigshistorie er det ikke
faktaene bak fantasiene som er mest
relevant for sannheten, men fantasiene
bak faktaene. Den beste måten å
forklare hvordan Hauge, Remmen og
deres følgesvenner har gått fram, er å
gjøre nøyaktig rede for hvordan
pressen selv ble lurt i mitt eget
tilfelle fra 1996 av. Med den
identifiserte fremgangsmåten var det
nemlig mulig å snu Norsk Journalistlag
og Norsk Redaktørforening til å
fungere mot sin hensikt etter hvert.
De endte opp med å undertrykke de
friheter som de hadde som formål å
ivareta. Stikk motsatt av hva de
skulle. Men pressen var i godt
selskap. Alle andre gjorde det også.
Blant annet lurte advokat Remmen
enhver offentlig myndighet som var
innblandet i mitt tilfelle. Enhver.
Uten unntak! Pluss
forsikringsselskaper. Alle som ble
lurt, medvirket også til å maskere hva
som i virkeligheten var skjedd.

Med denne teknikken kan enhver bli
narret til å handle feil og bli brukt
som våpen mot noen andre. Hvis
skadefølgen blir oppdaget i ettertid,
vil vedkommende som har gjort feilen,
forsøke å skjule feilen i fortid ved å
gjøre nye feil i ettertid som nok en
gang har negative følger for den som
første feilen ble begått mot i fortid.
Da fungerer vedkommende nå også som
skjold for den som narret hun eller
ham i utgangspunktet  til å handle
feil og være et våpen mot
tredjeperson, og som i virkeligheten
satte i gang prosessen mot offeret. I
tillegg til å ha vært narret til å
være våpen i fortid blir andre også
omgjort til å være skjold i ettertid.

Dette handlingsmønsteret og følgene
går igjen og igjen i disse historiene.
Jeg kan dokumentere det gang på gang i
egne forhold. Denne teknikken får en
voldsom snøballeffekt mot det
mennesket som er målet for
operasjonen. Systemer snus mot dette
mennesket og det blir knust av følgene
av andre menneskers handlinger.

Slik kan en forbryter narre et
sikkerhetssystem til å fungere MOT
offeret og FOR forbryteren. Stikk
motsatt av hva det skulle ha gjort.
Jeg har opplevd det. Veldig mange
ganger. Mennesker og systemer snus mot
sin egen hensikt. På samme
karakteristiske måten. (Slik Norge ble
snudd MOT Nato og USA og FOR
Sovjetunionen. I det store spillet.)

Det skapes i slike tilfelle som mitt
bevisst langs tidslinjen en stadig
større konspirasjon mot et enkelt
menneske ved hjelp av denne
fremgangsmåten. Når alle er lurt til å
medvirke i sammensvergelsen, medvirker
de også senere til å skjule
medvirkningen ved hjelp av nye feil
eller rett og slett ved å fortie eller
bagatellisere egen medvirkning eller
følge. Dette har til følge en
kollektiv fortielse selv om motivene
for atferd som har slik følge er ulik.
I den geniale utnyttelsen av denne
mellom-menneskelige mekanismen ligger
forklaringen på Josef Stalins og hans
systems grensesprengende ondskap.  
Jens Chr. Hauges også.

Den juridiske konstruksjonen som har
slike følger er benyttet i alle år, og
ved å bruke nettopp pressen selv som
eksempel skal jeg gjøre fremgangsmåten
håndfast og ganske lett å begripe.  
Dette faktum gjør avsløringen bare
enda mer fortellende om hvilke
tilstander som pressen selv lider
under. Også den har i mange år virket
mot meg og for forbryteren. Stikk
motsatt av hva den skulle ha gjort.
Hvorfor fortsette med det?

Det finnes grenser for hva og hvem som
bør bli kompromittert ved å vise til
den store samfunnsmessige betydningen
som slike avsløringer har. Grensen går
ved sannheten om pressen selv. Kanskje
norsk presse er villig til å skjule
enhver avsløring av Stalins
maktpolitiske grep i Norge, hvis dette
er nødvendig for å skjule egne feil?
Det skulle ikke forundre meg. Men den
får neppe lov. Av andre. Norge er
tross alt bare et lite land i verden.
Selv om det som agn i
sikkerhetspolitikken er langt større
enn den fysiske størrelsen skulle
tilsi.

Det kollektive sviket og den
kollektive mangelen på mot i Norge, er
noe som gjenspeiler seg i pressen.
Derfor skal jeg snart bruke litt tid
til å forklare i detalj hvordan Hauge
og Remmen fra 1996 og årene etter
lurte norsk presse trill rundt i mitt
eget tilfelle. Selv om dette kanskje
ikke er viktig i forhold til de
virkelige store problemstillingene.
Men jeg har nå lært at journalister og
redaktører er seg selv nærmest, så da
må store ting gjøres små for å kunne
bli store igjen.  Det var slik jeg
selv gikk fram da jeg møysommelig
løste saken.

Dette er for øvrig litt av en sak. Så
jeg er i det minste glad for å slippe
å være på desken når journalistene en
gang spør hvor i helvete redaktøren
deres var, da alt dette i
virkeligheten skjedde. Svaret er at
redaktøren deres trolig medvirket til
å bygge ut en stalinistisk juridisk
konstruksjon gjennom følgene av alt
hva han tenkte, sa og gjorde. Sammen
med stadig flere andre. Både utad og
innad. Jeg medvirket ganske lenge selv
til å maskere hva som hendte meg selv
og lurte andre igjen som en følge av
dette påførte selvbedraget fra andre.
Så avansert var teknikken og så
kompliserte var følgene.

Men den tid at dette var et
uoverstigelig problem, er nå
definitivt over.  Vekten av
maskeradaen som jeg ble begravd under
i alle år, er godt å bli kvitt. Den
var tung å bære. I mange, lange år.
Med mye mørke midt på dagen. Noe som
er en klassisk følge av sovjetstatens
fremgangsmåte.

At fornuften har sovet i så mange år,
har latt monstrene få gå fritt i Norge
i mye lengre tid enn noe annet sted
hvor Sovjetunionen hadde regi og
kontroll. Nå er Russland for lengst
tilbake til sovjetisk nivå i
spionasjeaktivitet. Dette nevner jeg
bare som en saksopplysning til en
presse som kanskje mer enn noensinne
medvirker til å fordumme eget folk og
gjøre det helt forsvarsløst mot den
slags undergraving. Som om ikke dette
landet var forsvarsløst nok fra før
med alle sine indre fiender som ennå
ikke er tatt. Fordi ingen kan avsløre
dem uten å avsløre seg selv. Dette
kollektive forsøket på å unngå  
selvkompromittering frifinner ingen.
Tvert om.

Det gjør alt i virkeligheten bare så
mye verre. I et land hvor
førstelinjeforsvaret slett ikke har
vært i gode hender, ikke en gang i de
rette, men var kapret fra første
stund. Da blir også andre
forsvarssystemer stadig mer og mer
relevante som trusler mot sikkerheten
og mindre og mindre relevante som vern
om sikkerheten . For til slutt å bli
bare relevante som trusler mot
sikkerheten. Noe som den personlige
historien min dokumenterer
ettertrykkelig. Dynamikken i lureriet
har slike følger.

Alt blir snudd på hodet. Det blir
speilvendt. Når det mest grunnleggende
sikkerhetssystemet er snudd og blitt
gjort falskt, faller lett alle de
andre sikkerhetssystemene som
dominobrikker og blir snudd mot sin
hensikt de også og blir fortløpende
langs tidslinjen like falske som det
første.  Dessverre. Slike følger har
den paradoksale logikken som
karakteriserer krig og konflikter.
Hvor alt består av kontradiksjoner og
følgene må bli absurditeter. Med ditto
fragmenterende følger på alle som blir
berørt. Norge er derfor ennå fragment.
100 år etter at nasjonen ble til. 60
år etter siste verdenskrig. 15 år
etter den kalde krigen.

Jeg var med og vant den kalde krigen.
I fremste rekke. Men jeg var sammen
med en god del andre også med på å
tape den her hjemme etterpå. For dem
som hadde tapt. Nå vet du hvordan og
hvorfor det skjedde.

Monstre blir til når fornuften sover,
sa den spanske kunstneren Goya, og de
som nå våkner etter hvert som jeg
forteller, vil se hvem som i
virkeligheten hadde vett og forstand i
denne historien, at de kanskje savnet
det selv altfor lenge, og at den som
de til slutt trodde ikke hadde det
overhodet, var den som hadde det mest
hele tiden. Alt er relativt. Monstre
fikk gå fritt løs på ofrene ved stadig
å lure flere til å medvirke i
ødeleggelsen av dem.

Sannheten er ikke alltid slik som den
blir oppfattet som. Den kan faktisk
ved nærmere undersøkelse være stikk
motsatt av hva den kan se ut som ved
første øyekast. Noe som her er
hovedregelen. Som følge av den uvanlig
smarte teknikken i den politiske
manipulasjonen. Er det ennå noen som
tror på norske presse og alle andres
fremstilling av hva som hendte på
Orderud Gård i 1999? Enn så lenge, ja.
De fleste gjør det. Men neppe noen som
helst grunn til å tro på den heller.  
Absolutt ingen. Spør du meg. Som
kjenner fremgangsmåten.

Denne fremgangsmåten gjør mulig
perfekte forbrytelser. Også slike
drap. Med samme følgen som i mitt
tilfelle: Alle tror at noe helt annet
har skjedd enn det som i virkeligheten
har funnet sted.  Ikke minst pressen
blir lurt til å medvirke til å
kamuflere hva som i virkeligheten
skjer. På samme måten som politi og
domstoler kan bli det når virkelig
profesjonelle aktører er på ferde og
ønsker å maskere hva de gjør.

I mine forhold ble begge disse to
offentlige sikkerhetssystemene lurt
trill rundt i årevis, så jeg vet
hvilke følger disse teknikkene har.
Noe B-lag er det ikke som driver
politikk på denne måten. Gjennom
utstrakt og kamuflert terror.  Kanskje
pressen skulle tenke seg muligheten av
at noen også skyter foreldrene til et
menneske utelukkende for å maskere det
virkelige motivet og det virkelige
målet og befeste en tidligere
villfarelse om et helt annet motiv enn
det virkelige?  Enn det motivet som
knytter seg mest åpenbart til en
sekretær for en tidligere usedvanlig
begavet norsk forsvarsminister som
også døde relativt brått og uventet
fem år før?

Hvis Johan Jørgen Holst forstod i 1993
det som jeg forstår i dag, og
kontorsekretæren Anne Orderud Paust
visste det samme i 1999, skal du være
rimelig sterk i partitroen for ikke å
begynne å legge sammen to pluss to og
omsider få fire. Særlig når du vet hva
som hendte meg fra 1996. Noe du nå
også vet ganske mye om. Genetiske
personangrep for å svekke min
troverdighet, kan motstanderne mine
bare glemme. Dette finnes det ikke
grunnlag for. Så også dette sovjetiske
løpet er nå kjørt. Ikke prøv dere
flere ganger. Ikke alle
sikkerhetssystemer lar seg snu mot sin
egen hensikt for alltid.

Arbeiderpartiet var faen meg ingen
søndagsskole, som Haakon Lie sa,  det
skal være visst, men jeg har ikke noe
annet valg enn å avmaskere bevegelsen
og dermed mitt eget land offentlig på
denne måten. For jeg ser jo selvsagt
den økende faren som jeg utsetter meg
for hvis jeg lar være å fortelle
sannheten.  Å la være å fortelle kan
være mye farligere enn å fortelle. Noe
Anne Orderud Paust fikk erfare.
Taushetsplikten er skapt med det gode
som formål, men kan bli snudd til det
stikk motsatte. Noe jeg ikke vil
medvirke til mer.

Jeg har ingen illusjoner lenger.
Absolutt ingen. Til det har jeg
opplevd for mye det siste tiåret.
Altfor mye. Altfor mange ganger er jeg
blitt tvunget ut av forutsetningene
for min egen tidligere tenkning og
sprengt grenser som jeg ikke trodde
var mulig for et menneske å komme
levende gjennom. Jeg fant sannheten
utenfor nettopp disse fordommene. Som
før stengte meg inne. Sannheten gjorde
meg fri. Men for Norge som nasjon
gjenstår det å se seg selv i speilet
uten å knuse det. Fordi det virkelige
bildet blir for uutholdelig. Jeg har
nemlig vist fram Norge slik landet
virkelig er. Uten demokratisk make-up.

Jeg er i  ferd med å ta livsløgnen fra
denne nasjonen. Med de følger som
Henrik Ibsen mente dette ville kunne
ha for dem som ble fratatt den. Norge
har etter krigen fremstått som en egen
nasjon, men i virkeligheten har landet
vært like mye en sovjetrussisk
etterretningsoperasjon mot USA. Det
vanlige politiske livet i regjering,
storting, presse og for øvrig i
samfunnet har kun vært benyttet som
autentisk kamuflasje utad for det som
i virkeligheten har foregått innad.
Maskeradaen har vært hensynsløst
gjennomført: Mem masken har ikke vært
revet av før nå.

Russland har aldri tatt et oppgjør med
Josef Stalin. Norge har aldri tatt et
oppgjør med Jens Christian Hauge. De
var begge barn av sin tid.
Ekstremismens tid. Nå lever vi i en
annen tid. Den er fortsatt ekstrem,
men kan en nasjon som Norge komme
videre uten å gjøre noe med den
besværlige fortiden?


Publisert 9. desember 2005

Les her neste artikkel "Spillet mot meg",
publisert 19. mars 2006

Norulv Øvrebotten