Make your own free website on Tripod.com

Ytringsfriheten, TV 2, A-Pressen, LO, AP, Fritt Ord og Jens Chr. Hauges bolsjevikisk nettverk

Amelia Riis VS Den norske stat
Home | ECHR | Konsesjonen | Eierskapstilsynet | Herman Berge v. Amelia Riis | Herman Berge v. Rønnov | FinanceCredit | Ytringsfriheten | - Jeg ble lurt av TV 2 | TV2 - Norge i dag

Rederdatteren Amelia Riis (70) gikk i 1978 til søksmål mot Oslo skifterett. Bakgrunnen for saken var at Amelia og ektemannen Einar Riis mente at skifteretten, og dermed Staten, var ansvarlige for at arven etter Amelias far, rederen Kristoffer Olsen, gikk tapt. Nå har altså Oslo byrett dømt Justisdepartementet til å betale henne 10 millioner kroner i erstatning. Med tillegg for renter blir beløpet på 43 millioner kroner.

Dommen :

OSLO BYRETT

Den 28.02.01 ble det avholdt rettsmøte i Oslo Tinghus for avsigelse av

D O M

Rettens formann: Byrettsdommer Margarete Hoff

Meddommere: Helen Lovise Sten

Jan Hybert Guldahl

Sak nr.: 90-001825 A/23

Saksøker: Amelia Riis, Michelets vei 23 A, 1324 Lysaker

Prosessfullmektig: Advokat Ole K. Aabø-Evensen, Pb. 150 Bryn, 0611 Oslo

Saksøkt: Staten v/Justisdepartementet

Prosessfullmektig: Advokat Thomas K. Svensen, pb. 8012 Dep. 0030 Oslo

Det ble avsagt slik

d o m :

1. Innledning:

Saken gjelder spørsmålet om staten er erstatningsansvarlig for Amelia Riis’ tap av arv etter sine foreldre. Prinsipalt på grunnlag av skifterettens påståtte uaktsomme behandling av det dødsbo der Amelia Riis var arving. Subsidiært på grunnlag av statens påståtte rettsstridige befatning med pantsettelsen av skipet Sognefjell. Atter subsidiært på grunnlag av myndighetsmisbruk.

Stevningen er datert den 28. juni 1978. Byretten stemplet saken inn den 24. juli 1978 etter at forskudd var betalt samme dag. Etter dette har det pågått skriftlig saksforberedelse som har tatt beklagelig lang tid. Noe av bakgrunnen synes å være at byretten i brev av 8. januar 1980 påla saksøker å sørge for oversettelse av de av de fremlagte saksdokumenter som var på engelsk, jf. domstolloven § 136. Dette ble aldri gjort, i det saksøker ikke hadde penger til det. Av saksdokumentene fremgår at saksøker ba om at hovedforhandling måtte berammes høsten 1982. Regjeringsadvokaten motsatte seg dette under henvisning til at oversettelse ikke var besørget samt at man mente at man ennå ikke hadde oversikt over saken. Saken ble dermed ikke berammet. Saksøker ba på nytt om berammelse av hovedforhandling i prosesskrift av 28. februar 1984. Regjeringsadvokaten motsatte seg igjen berammelse med samme begrunnelse som tidligere. Hovedforhandling ble heller ikke da berammet. Etter ny brevveksling om oversettelse i 1985 synes det ikke å ha vært aktivitet i saken før 1990, da saksøker opplyste at det pågikk forliksforhandlinger. Disse kom det ikke noe ut av, og i oktober 1992 trakk saksøkers prosessfullmektig seg fra saken. Deretter var saksøker representert ved sin mann, Einar Riis frem til hun fikk innvilget fri sakførsel den 29. april 1998. En rekke forskjellige dommere har hatt ansvaret for saken. Høsten 1999 ble saken overtatt av rettens formann, og hovedforhandling ble da berammet.

Hovedforhandling ble avholdt i tidsrommet 12. september til 5. desember 2000. Etter saksøkers begjæring ble rett satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg samt en i reserve. Reserven møtte under hele hovedforhandlingen, men ble så permittert og var ikke med på avstemningen. Saksøker og hennes ektemann Einar Riis var tilstede under hele hovedforhandlingen. Det møtte ingen partsrepresentant for staten. Amelia Riis avga partsforklaring. Det ble i tillegg avhørt i alt 13 vitner og fremlagt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Det ble foretatt lydopptak av parts- og vitneforklaringer. På grunn av sakens omfang og kompleksitet er dommen ikke ferdigskrevet før nå.2. Sakens faktum:

 

----

5. Rettens bemerkninger:

Spørsmålet i denne saken er om staten kan gjøres erstatningsansvarlig for det tap Amelia Riis har lidt ved at hun ikke fikk den forventede arv etter sine foreldre. Kravet om erstatning er fremsatt på forskjellige grunnlag. Disse er prinsipalt skifterettens behandling av dødsboet, subsidiært statens påståtte befatning med pantsettelsen av Sognefjell og atter subsidiært myndighetsmisbruk.

A. Skifterettens behandling:

Retten vil først ta standpunkt til om skifteretten ved sine handlinger eller unnlatelser har opptrådt på en måte som gjør skifteretten erstatningsansvarlig. Ved vurderingen legger retten skadeserstatningslovens (skl) § 2-1 til grunn som rettslig grunnlag for erstatningskravet, i det begge parter er enige om at denne kan anvendes. Både Hohle og Heimark var arbeidstakere i skifteretten. For at ansvar skal kunne ilegges må det i tillegg foreligge et økonomisk tap, et ansvarsgrunnlag og en adekvat årsakssammenheng mellom tapet og ansvarsgrunnlaget. Det er ikke omtvistet at saksøker var arving til en formue av stor økonomisk verdi, og at verdien av dødsboet ble redusert i løpet av skifteperioden. Det er således ansvarsgrunnlaget og årsakssammenhengen mellom ansvarsgrunnlaget og tapet som må drøftes nærmere.

Ansvarsgrunnlag:

Retten vil først se på om skifteretten har handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved i praksis å overlate forvaltningen av verdiene i boet til Kristoffer Olsen.

Det legges til grunn at skifteretten overtok boet i 1970 som en følge av at lovens vilkår for privat skifte ikke forelå. Skifteretten er en offentlig instans som i et slikt tilfelle ex officio har plikt til å overta boet. Dens oppgave er å bistå arvingene med å fordele arven, og hovedregelen etter skifteloven (sl) § 9 er at alle spørsmål vedrørende skiftets gjennomføring og slutning hører inn under skifteretten. Iflg. Augdahls bok om skifte, 1. utg. 1931 s. 29 betyr dette at søksmål for andre domstoler er utelukket etter at offentlig skifte er åpnet. Skifteretten har således en eksklusiv kompetanse til å behandle de spørsmål som oppstår under skiftet av boet. Under skiftebehandlingen driver skifteretten både administrativ og dømmende virksomhet. Den skal både skal forvalte boet og avgjøre tvister. Skifteloven har ikke vært endret siden 1970 på vesentlige punkter for så vidt gjelder de bestemmelser som anvendes i nærværende sak.

Under sin forvaltning av boet er skifteretten bundet av loddeiernes beslutning for så vidt de er enige, jf. sl. § 19. Men er de ikke enige har skifteretten selv plikt til å dra omsorg for at boets eiendeler nyttiggjøres og skjøttes på den måten som retten finner hensiktsmessig, jf. sl. § 15.

Retten mener uten tvil at denne bestemmelsen innebærer at skifteretten har et ansvar for å ivareta boets verdier på best mulig måte. Arvingene selv har i en situasjon der de seg imellom ikke er enige om forvaltningen ingen annen instans å henvende seg til.

Retten mener at dette også må gjelde der boets eiendeler er omtvistet. Det vises til avgjørelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg den 8. mars 1974, hvor dette etter rettens syn klart fremgår. Kjæremålsutvalget slår fast at sl. § 15 er hovedregelen for skifterettens forvaltningsmyndighet, og at "den må antas å gjelde også mens behandlingen pågår av tvister som reises under bobehandlingen, inntil tvisten er rettskraftig avgjort."

I nærværende sak var boets viktigste aktivum omtvistet, og skifteretten var kjent med at arvingene ikke var enige om hvorledes verdiene skulle forvaltes mens tvisten pågikk. Retten forstår kjæremålsutvalgets uttalelse slik at skifteretten i en slik situasjon hadde ansvar for å forvalte verdiene på hensiktsmessig måte til beste for boet og samtlige arvinger også mens tvisten pågikk, og er ikke enig med saksøkte i at skifteretten ikke hadde anledning til å gripe inn. Retten er således ikke enig i at skifteretten var "handlingslammet", som Hohle skrev i sin beslutning av 14.10.77, eller at den ikke kunne gripe inn fordi den ikke hadde handlingsgrunnlag som påberopt av saksøkte.

Retten mener således at skifteretten i medhold av sl. § 15 kunne grepet inn allerede da skiftetvist ble varslet i brev av 18. mai 1971, i det den legger til grunn at dette tidspunkt var første gang skifteretten fikk opplysning om at det verserte tvist om aksjene.

Dette kan illustreres med det eksempel at tvisten gjaldt levende dyr. Det er umulig for retten å tenke seg at skifteretten skulle være totalt forhindret fra på en eller annen måte å gripe inn for å kontrollere behandlingen av dyrene dersom det kom tydelige varsler om at en eller flere arvinger var redd for at disse ble vanskjøttet mens tvisten pågikk. Etter rettens syn er det en slik hjemmel skifteretten har fått i sl. § 15. Om skifteretten skal gjøre bruk av hjemmelen, og på hvilken måte, må i utgangspunktet være opp til skifteretten selv å avgjøre. Slik retten ser det er det her de forskjellige tidspunkter anført av saksøkte kommer inn. De måter skifteretten eventuelt velger å gripe inn på, må tilpasses hvor stor sannsynlighet det er for at det omtvistede aktivum tilhører boet eller ikke.

En utvidet hjemmel fikk skifteretten i sl. § 25 etter at "bodommen" ble avsagt. Denne bestemmelsen gir slik retten ser det skifteretten fullmakt til å beslutte å utøve fulle eierrettigheter, evt. å slutte boet på grunnlag av en ikke rettskraftig kjennelse/dom. Den var da ikke lenger bundet av de forsiktighetshensyn som usikkerheten med hensyn til eierrådigheten medførte. Bestemmelsen ga imidlertid også skifteretten det valg at den kunne vente med å utøve fulle eierrettigheter. Dog hadde den slik retten ser det hele tiden plikt etter sl. § 15 til å "passe på" midlene.

I nærværende sak unnlot skifteretten helt å gripe inn, og overlot forvaltningen til den ene av boets tre arvinger. Skifterettens argumentasjon kan tyde på at man mente at man frem til "bodommen" ble avsagt ikke hadde handlingsgrunnlag, jf. beslutningen av 14, oktober 1977, der Hohle skriver at aksjene under tvisten befant seg i et "ingenmannsland". Av ovenstående drøftelse fremgår at retten mener dette er feil lovanvendelse fra skifterettens side.

Retten er dog i utgangspunktet enig med saksøkte at det tilsynelatende kunne være en hensiktsmessig løsning å la Kristoffer Olsen fortsette å drive selskapene uten kontroll. Han hadde ledet selskapene allerede i mange år. Han var således en erfaren reder, og selskapene synes å ha hatt en tilfredsstillende utvikling under hans ledelse. Det var også som regel flere med på de avgjørelser som ble truffet. Selv om han var alene i styret, var han under kontroll ved at hvert selskap hadde et oppnevnt representantskap. Retten er også enig med saksøkte i at skifteretten i utgangspunktet måtte være varsom med å endre selskapets driftsprofil, selv om man så at denne var risikopreget. Dog må det her gå en grense. Det kan ikke være akseptabelt at selskapet tillates å gamble bort midlene.

Imidlertid er det på det rene at skifteretten fikk en rekke opplysninger som etter rettens syn burde fått den ansvarlige dommer til å reagere. Både ved det fremsatte krav om granskning og under saksforberedelsen til bodommen ble Hohle gjort oppmerksom på flere forhold som burde gjort skifteretten mistenksom i forhold til om driften av A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell var i samtlige arvingers interesse. Særlig alvorlig synes retten det er at skifteretten fikk opplysninger som tydet på at det ble opprettet andre selskaper, uavhengig av skifteretten, som fikk overført verdier fra de to omtvistede aksjeselskaper. I tillegg var skifteretten kjent med forholdene rundt Kragerø Ørretfarm, og saksøkers mistanker om at A/S Dovrefjell fikk påført store tap i den forbindelse. Det vises til at Granskningsnemnda senere kom til at det var grunnlag for alvorlig kritikk for disse forholdene. Skifteretten var også kjent med at Kristoffer Olsen i uskifteperioden fikk sin mor til å overføre til seg samtlige aksjer i A/S Luksefjell til underpris på en måte som skifteretten selv bedømte som en dødsdisposisjon. Etter rettens syn kan det neppe være etterpåklokskap å hevde at den burde ha skjerpet aktsomheten ved de opplysninger og mistanker som fremkom. Det er anført at man antok at Kristoffer Olsen, som også var arving, ikke var interessert i å redusere verdien i boet. Etter de opplysninger skifteretten hadde, burde slike antagelser etter rettens syn ikke ha hindret skifteretten i å gripe inn, spesielt etter at "bodommen" var avsagt. Retten kan ikke se at dommen var avsagt under slik tvil som Hohle hevdet etterpå. Av dommen fremgår at han mente at aksjene tilhørte boet. Det er påfallende at han etter det kan hevde at aksjene befant seg i "ingenmannsland", slik han gjør i sin beslutning av 14. oktober 1977.

Retten mener også at den alvorlige konflikt som besto mellom Kristoffer Olsen og Amelia Riis under hele bobehandlingen burde ha skjerpet skifterettens aktsomhet. Det er ikke tvilsomt at skifteretten var kjent med forholdene. Det vises her bl.a. til Hohles brev til regjeringsadvokaten av 14. september 1978, der han beskriver den iskulde som besto fra første stund. Når det foreligger uvennskap mellom arvinger av en slik art, bør skifteretten etter rettens syn være svært varsom med å overlate forvaltningen av de selskaper hvis aksjer var omtvistet bare til den ene arvingen. Det burde være lett å forstå at risikoen for illojalitet og forsøk på forfordeling øker under slike forhold som Hohle selv beskrev i brevet, og det må være en viktig oppgave for skifteretten å begrense arvingenes muligheter til å ødelegge for hverandre. Selv på den tiden burde det være kjent for skifteretten at rederidrift gir mange muligheter, bl.a. til å føre over penger til andre selskaper eller til utlandet utenfor skifterettens og de øvrige arvingers kontroll. Som det fremgår ovenfor var skifteretten allerede kjent med de allokeringer som var foretatt tidligere. Det er påfallende for retten at skifteretten ikke synes å ha sett at det forelå en reell risiko for at Kristoffer Olsen fortsatt ble sittende i en posisjon der slike transaksjoner kunne fortsette.

Slik retten ser det, bunnet fiendskapet mye i den konflikt som oppsto etter at Kristoffer Olsen sluttet å utbetale utbytte fra A/S Dovrefjell, og det han da gjorde for å forhindre innblanding i driften fra Amelia Riis’ side. Hans søksmål mot søsteren for å få henne til å gi fra seg aksjene var kjent for skifteretten. Det var også kjent at Kristoffer Olsen tapte søksmålet. Nærværende rett er enig med Amelia Riis i at hun hadde god grunn til å reagere på den måten hun ble behandlet på av sin bror. Da utbytteutbetalingene stanset mistet hun en meget betydelig inntekt, og det er forståelig for retten at hun ønsket å få informasjon rundt dette. Det var Kristoffer Olsen som satt med makten i rederiet, og Amelia Riis hadde små muligheter til å sikre seg mot forfordeling fra hans side. Skifteretten satt med de samme opplysninger, og det er svært vanskelig for retten nå å forstå at man den gangen ikke syntes å se Amelia Riis’ vanskelige situasjon. Hohle rettet i stedet svært alvorlige beskyldninger både mot henne og særlig hennes mann. Det vises til brevet til regjeringsadvokaten av 14. september 1978, spesielt på s. 6.

Det er forståelig at skifteretten fant bobehandlingen belastende. Det fremgår av saksfremstillingen at det ble svært mye arbeid med saken. Imidlertid mener retten at mye av utviklingen skyldtes skifterettens egen håndtering eller mangel på sådan. Ved den nøyaktige gjennomgang av skifterettens behandling som nærværende rett har foretatt, fremkommer klart at belastningen i stor grad skyldtes at skifteretten ikke tok henvendelsene fra Amelia Riis på alvor. Det er også her, slik retten ser det, påfallende hvor lite man har lagt vekt på opplysninger fra henne og hvor lite hensyn man har tatt til dem. Dette spesielt på bakgrunn av at hun fikk medhold i "bodommen" samt de opplysninger retten har funnet det bevist at skifteretten satt inne med. Ved alle de avslag og negative reaksjoner som kom fra skifteretten, er det ikke vanskelig å forstå at både Amelia Riis og hennes medhjelpere desperat forsøkte å få gehør for sine synspunkter. Dersom skifteretten i stedet for å avslå det meste og også unnlate å ta standpunkt på flere punkter, hadde undergitt henvendelsene en grundigere og mer seriøs behandling, ville bobehandlingen høyst sannsynlig ha utviklet seg på en annen måte. Det vises her spesielt til opplysninger om at selskapene ble tappet for midler. Dette burde vært undersøkt nærmere. Selv ikke etter at Justisdepartementet hadde omgjort rettens avslag om granskning på grunn av den manglende utbetaling av utbytte fra A/S Dovrefjell, tok skifteretten problemene alvorlig. Det vises til at det tok meget lang tid før granskning ble iverksatt.

Skifteretten hadde ikke behøvd å blande seg inn i driften på noen inngripende måte. Det første retten mener burde vært gjort, var å foreta en tilleggsregistrering av aksjene. Det er uforståelig for retten at dette ikke ble gjort. En registrering ville ha definert aksjenes posisjon som omtvistet, og også tydeliggjort skifterettens kompetanse. Det eneste skifteretten gjorde var å sikre aksjene ved å varsle Fellesbanken. Retten finner det for øvrig påfallende at man i den forbindelse ikke reagerte på at aksjene var pantsatt for Kristoffer Olsens gjeld uten at dette under behandlingen av tvisten var blitt opplyst for skifteretten. Slik retten nå ser det var dette et klart varsel om hvor lett det var for Kristoffer Olsen å sikre seg selv på de to selskapenes bekostning. Skifteretten burde også ha sett dette, og kunne slik retten ser det lett ha begrenset Kristoffer Olsens muligheter til enerådende disposisjoner.

Skifteretten hadde gode muligheter til å få bistand under bobehandlingen. Det vises til

sl.§ 16. Per Augdahl skriver i sin bok om skifte fra 1931 at "nødvendig" medhjelp kan være "enten av hensyn til arbeidsmenden eller av hensyn til arbeidets art, nemlig hvor dette enten krever særlig sakkyndighet eller hvor det ligger utenfor hvad man med rimelighet kan forlange at en skifteforvalter personlig befatter seg med." Slik medhjelp kan antas på boets bekostning. Her var det i utgangspunktet et bo med svært god økonomi, og som dermed kunne betale for den bistand skifteretten hadde behov for. Evt. kunne Amelia Riis blitt pålagt å betale ved utlodningene, dersom det senere skulle vist seg at alle beskyldningene var grunnløse.

Det er på det rene at skifteretten ikke selv var i besittelse av ekspertise innen shipping. Dette var imidlertid ikke nødvendig, i det slik ekspertise kunne leies utenfra. Dersom skifteretten for eksempel hadde oppnevnt en bobestyrer som hadde de nødvendige kunnskaper innen shippingvirksomhet, ville heller ikke bobehandlingen ha blitt så belastende for skifteretten. Retten er tidligere kommet til at skifteretten hadde hjemmel til å gripe inn. En grunn til at man ikke gjorde det fremgår av Hohles brev av 14. september 1978 s. 7, der det blir vist til at det lå trusler om erstatningssøksmål fra rederiets side i luften dersom skifteretten på noen måte blandet seg inn i driften. Det kan ikke være akseptabelt at en av arvingene skal kunne true seg til rettigheter. Det må være skifterettens ansvar å skjære igjennom slike trusler.

Det kunne vært gjort ved at stemmeretten på de omtvistede aksjer ble besluttet overført til skifteretten, slik det ble bedt om en rekke ganger. Man ville da kunne ha satt inn et ekstra styremedlem, hentet fra shippingskyndig miljø, til kontroll og samarbeid. Dette ville ha sikret at vesentlige disposisjoner ikke ble foretatt uten etter uavhengige og objektive vurderinger. Det er vanskelig for retten å se at noe slikt kunne føre til erstatningsansvar for skifteretten. Det er også vanskelig å se at Kristoffer Olsen skulle hatt noe imot dette dersom han ønsket å drive rederiet på den for boet mest hensiktsmessige og gunstige måte, noe han selv ga uttrykk for at han ønsket.

Skifteretten kunne også lett ha undersøkt om selskapenes representantskap utøvet en tilstrekkelig kontroll. Etter det opplyste legges til grunn at medlemmene for en stor del tilhørte rederiets administrasjon. Retten er dermed enig med saksøker i at man ikke fra skifterettens side kunne være så sikker på at disse ivaretok samtlige arvingers interesser at det ikke var behov for kontroll også fra skifterettens side.

Retten reagerer også på at skifteretten ikke syntes å ta på alvor de innsigelser som fremkom mot bobestyrer og skiftedommer. I et hvert fall når det gjelder innsigelser mot skiftedommeren mener retten det korrekte hadde vært å overlate avgjørelsen av dette spørsmål til en annen dommer. Dette ble ikke gjort.

Retten mener således at skifteretten foretok en rekke feilvurderinger under bobehandlingen. Det er her slik retten ser det ikke bare tale om enkeltstående feilvurderinger og uheldige disposisjoner fra skifterettens side. Hele bobehandlingen bærer etter rettens mening preg av man ikke har fulgt reglene for hvordan et dødsbo skal behandles. Dette er i alle tilfelle alvorlig. Desto mer alvorlig blir det i det skifteretten var klar over at det her var tale om store verdier, og at risikoen for skade var stor dersom saksøker hadde rett i noen av sine angrep på broren. Slik retten ser det, tok skifteretten en stor sjanse ved ikke å endre noe på Kristoffer Olsens situasjon etter at det ble kjent at eiendomsretten til aksjene var omtvistet. Retten er enig med saksøker i at det offentlige skiftet ikke fikk noen innvirkning på Kristoffer Olsens makt over selskapene. Det er heller ikke opplyst noe for retten som viser at skifteretten eller bobestyrer gjorde noe for å skaffe seg innsikt eller innsyn i driften. Det er ikke tvilsomt at det ble gjort mye arbeid i boet. Imidlertid kom det utrolig lite fruktbart ut av arbeidet.

Retten har stilt seg spørsmålet om hvorfor utviklingen av bobehandlingen ble så uheldig, og funnet det overveidende sannsynlig at mye av årsaken ligger i at Hohle ikke beholdt den nødvendige profesjonelle avstand til arvingene i denne saken. Hans brev til regjeringsadvokaten tilkjennegir at han hadde stor respekt for Kristoffer Olsen som reder. Det fremgår også tydelig at han meget sterkt mislikte Einar Riis, samt at han ikke hadde noen forståelse for Amelia Riis’ situasjon og hennes frykt for å miste hele sin arv. Han har dermed

slik retten ser det kommet i skade for å miste av syne den forpliktelse skifteretten har til å lytte uhildet til samtlige arvinger i boet.

Retten er dermed kommet til at skifteretten under bobehandlingen har handlet uaktsomt. Spørsmålet da er om uaktsomheten i dette tilfelle har vært erstatningsbetingende, i det det vises til at lovgiver i enkelte tilfelle har ment at det skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm på områder knyttet til offentlig virksomhet. Vedr. dømmende virksomhet er kravet kvalifisert klanderverdighet. Også i annen offentlig virksomhet må det tas spesielle hensyn, f. eks. til hvilke økonomiske og andre ressurser som står til det offentliges disposisjon.

Etter en samlet vurdering er retten kommet til at det i dette tilfelle ikke kan legges en mildere aktsomhetsnorm til grunn ved skifterettens behandling. Som det fremgår har skifteretten mulighet til å belaste boet eller arvingene for økonomiske utlegg. Det er heller ikke den dømmende virksomhet retten mener har vært uaktsom, men selve administrasjonen av bobehandlingen, samt den manglende evne eller vilje til å se og ta hensyn til de varsler og faresignaler som fremkom under bobehandlingen. Det vises også til den enekompetanse skifteretten har når et bo tas til offentlig skifte. En arving har ingen andre muligheter til å beskytte sine rettigheter enn ved å henvende seg til skifteretten. Det må da kunne kreves at skifteretten tar henvendelsene alvorlig, og behandler disse ut fra de muligheter som foreligger til å gripe inn. Som det fremgår ovenfor er det rettens syn at skifteretten hadde mange slike muligheter Særlig i et tilfelle der risikoen for tap er stor, og skifteretten uttrykkelig blir gjort oppmerksom på hvilke virkemidler som kan hjelpe den utsatte arving til større trygghet, finner retten at det må være ansvarsbetingende uaktsomt at skifteretten ikke har fulgt opp med bedre kontroll. Retten finner således alt i alt uten tvil at det her foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet fra skifterettens side ved at skifteretten lot Kristoffer Olsen fortsette driften av selskapene uten å sette inn noen begrensninger eller kontroll med driften.

Krav til årsakssammenheng:

Spørsmålet er så om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom uaktsomheten og det tap som oppsto i løpet av skifteperioden, dvs. om skifteretten kunne ha forhindret tapet ved en alternativ handlemåte. Retten er enig med saksøkte i at det faktum at skifteretten burde ha grepet inn, ikke er det samme som at en inngripen fra skifterettens side ville ha ført til et annet resultat av bobehandlingen.

Retten er ikke i tvil om at den skipsfartskrisen som oppsto i oktober/november 1973 i alle fall ville ha rammet rederiet. Dette var ikke noe skifteretten kunne ha forhindret, og det er således ingen adekvat årsakssammenheng mellom det tapet som oppsto som følge av skipsfartskrisen og skifterettens uaktsomhet. Problemet er å fastslå om krisen ville ha ført til at rederiet gikk konkurs, eller om andre transaksjoner var medvirkende til konkursen på en måte skifteretten kunne ha forhindret.

Et spørsmål retten må ta standpunkt til er om det er ført bevis for at driften i selskapene vedr. en eller flere av de påberopte transaksjoner var uforsvarlig, og kunne vært forhindret av skifteretten. Det er på det rene at transaksjonene ble foretatt av Olsen & Ugelstad-gruppen, og ikke bare av de to selskapene der boet hadde aksjemajoriteten. Det er også på det rene at granskningsnemnda stort sett ikke fant grunnlag for kritikk av de transaksjoner saksøker har fremhevet som uforsvarlige. Tor Wergeland opplyste dog i retten at Olsen & Ugelstad generelt hadde en ekstrem risikoprofil når det gjaldt de transaksjoner han hadde vurdert. Per Steina uttalte flere ganger at han mente at granskningsnemnda hadde trukket for raske slutninger på for lettvint grunnlag. Det er således etter rettens syn nødvendig å gå igjennom de forskjellige transaksjoner og vurdere de bevis som er ført vedr. disse. Vurderingen av hvilke tap skifterettens uaktsomhet eventuelt påførte saksøker vil deretter bli foretatt samlet nedenfor.

Vardefjell:

Som det fremgår av faktumfremstillingen ovenfor har retten gått nøye gjennom forholdene rundt Vardefjell, og er enig med saksøker i at hele transaksjonen i utgangspunktet virker spesiell, særlig på grunn av den svært kompliserte avtalestruktur som ble benyttet. Det er også etter rettens syn påfallende med de stråselskaper som var inne i bildet, og som det er umulig å få opplyst hvem som står bak. Rederiets forklaring virker ikke troverdig på retten. Det er anført fra rederiets side at skipet var begynt å bli gammelt, og at den oppnådde pris ble ansett å være god i markedet slik det var da avtalene ble inngått i desember 1972. Men dette gir imidlertid slik retten ser det, ingen god forklaring på hvorfor man måtte gå inn på et så komplisert avtaleforhold. Det ble opplyst fra rederiets side at det var helt vanlig at skip ble solgt. Dog ble det i andre salgsforhold ikke benyttet noen slik fremgangsmåte som i dette tilfelle. Det er ikke lett for retten å se noen annen grunn til at man ikke også kunne selge Vardefjell på vanlig måte, enn at det var forhold rundt transaksjonen man ønsket å holde skjult for norske myndigheter.

Retten viser her også til Ole Lunds forklaring under hovedforhandlingen, da han hevdet at

man ikke var interessert i å få fremlagt de bakenforliggende avtaler. Det er vanskelig for retten å tro at forretninger drives på denne måten, spesielt når det dreier seg om så store beløp som i dette tilfelle. Retten fester heller ikke lit til at rederiets ønske om forretninger med Burmah Oil Tankers bare var begrunnet i et ønske om å komme inn i et samarbeid med et stort oljeselskap. De opplysninger som er fremkommet bl.a. om Elias Kulukundis tyder, slik retten forstår det, på at Burmah Oil Tankers ble drevet på en spekulativ måte med stor risiko. Det kan ikke være betryggende å samarbeide med et slikt selskap, noe de senere hendelser også viste. De erfarne rederne i Olsen & Ugelstad måtte vite dette. Det er derfor etter rettens mening overveiende sannsynlig at det lå andre motiver bak samarbeidet enn det som er opplyst fra rederiets side. Det vises her også til det Kulukundis antydet om at det ble tjent penger på transaksjonen utenfor Norge, samt uttalelsene fra James Noel Botham som bekreftet det Kulukundis hadde sagt, og også opplyste at det var tale om "bottom line deals" og "below linde deals". Retten viser også til opplysningene om at det forelå avtaler med andre redere om hvorledes disse kunne få fordeler i utlandet ved joint venture avtaler, jf. avtale mellom Reksten og Burmah vedr. MT Cyprian, samt avtale vedrørende båten Jonwi, der også Ole Lund opplyste å ha bistått.

Retten er også enig med saksøker i at det er påfallende at rederiet ikke har gitt en troverdig forklaring på hvilke skattemessige hensyn som lå bak tilbakedateringen av certepartiet med Burmah. Dette tyder etter rettens syn på at Kulukundis hadde rett da han det ble opprettet avtaler for å unngå beskatning i Norge. Dette er naturlig nok ikke noe rederiet kunne opplyse verken til granskningsnemnda eller retten.

Retten finner det også påfallende at det synes som om det ble betalt en kommisjon til selskapet Hoccus Poccus i forbindelse med låneopptaket i banken William Brandts. Det er ikke gitt noen forklaring på dokumentet av 18.12.72 hvor dette fremgår, og retten er enig med saksøker i at dette kan tyde på at det hele var et pro forma arrangement. I det hele ble det inngått en rekke avtaler man ikke kjenner innholdet i. Rederiet har opplyst at disse ikke hadde noe med Olsen & Ugelstad å gjøre. Retten er enig med saksøker i at dette ut fra de opplysninger som foreligger finnes lite troverdig. Det vises her også til opplysningene om hvor lett det er å skjule eierforholdene bak selskaper opprettet i de såkalte skatteparadisene.

Slik retten forsto Tor Wergelands forklaring mente han at det ikke var naturlig å ordne et salg på denne måten dersom man ikke hadde til hensikt å skjule noe for myndighetene. Retten finner hans uttalelser troverdige, og kan ikke se at dette endres ved at han ikke har snakket med folk i rederiet. Disse har slik retten ser det tydelig tilkjennegitt at de ikke har ønsket å gi alle opplysninger.

Etter en grundig gjennomgang av Vardefjell-transaksjonen er retten overbevist om at hensikten bak transaksjonen og den kompliserte avtalestrukturen på en eller annen måte var å skjule enkelte forhold for myndighetene. Bakgrunnen finner retten det ikke nødvendig å gå inn på. Det må være tilstrekkelig å konstatere at det forelå en lang rekke usikre og ukjente forhold i kontraktsopplegget, noe som også fremgår av granskningsnemndas rapport. Selv om granskningsnemnda fant at det ikke var grunnlag for spesielle bemerkninger, er retten overbevist om at skifteretten ikke kunne ha gått inn på slike avtaler, dersom den hadde involvert seg på den måte retten mener den skulle ha gjort. Skifterettens oppgave var å sørge for at verdiene i selskapene ble forvaltet på best mulig måte til fordel for alle arvingene. En shippingkyndig bobestyrer, evt. et styremedlem innsatt av skifteretten måtte ha fått alle avtaler fremlagt for å kontrollere disse. En slik kontroll ville etter rettens syn overveiende sannsynlig ført til at avtalene ikke kunne vært gjennomført. Det store tapet som transaksjonen førte til ville dermed vært unngått, og retten mener således at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for å fastslå årsakssammenheng mellom skifterettens manglende engasjement og noe av tapet selskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ble påført i den forbindelse

I det certepartiavtalen med Burmah ble inngått den 5. oktober 1970, kunne skifteretten ikke ha grepet inn overfor denne. Den månedlige raten på USD 4,55 ville således ha løpt i 3 år fra mai/juni 1971. Skifteretten kunne imidlertid ha forhindret avtalene som ble inngått 18. desember 1972, i det dette var lang tid etter at skiftetvisten var reist. Retten kan her ikke se at det har betydning om saksøker før dette tidspunkt spesielt hadde bedt skifteretten gripe inn, i det skifteretten selv har en slik plikt i medhold av sl. § 15. Retten finner det således i tilstrekkelig grad bevist at det var en årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og tap knyttet til avtalene rundt Vardefjell.

Falkefjell-transaksjonen:

I det skiftetvist ennå ikke var reist, mener retten at skifteretten ikke kunne ha forhindret den avtalen rederiet inngikk med Reksten den 29. januar 1971 vedr. skipet Falkefjell. Det er derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til om de inngåtte rater var lave eller om avtalen av andre grunner ikke burde ha vært inngått.

Vedr. forhandlingene med Burmah som ble startet medio 1973 er retten ubetinget enig med saksøker i at rederiet ved den avtale som partene ble enig om i mai 1974 ga fra seg disposisjonsretten over skipet på en slik måte at det i realiteten forelå et salg, og at de norske rederiene ble stående som pro forma eiere. Det vises til at Burmah skulle overta alle omkostninger vedr. finansiering og skulle bære all risiko for tap. Kun etter at alt tap var dekket skulle de norske eiere kunne få halvparten av inntekten fra skipet. Sjansen for at det skulle bli noen inntekter å dele var imidlertid liten, i det tankmarkedet var svært dårlig da avtalen ble inngått. Det vises spesielt til at alt tidligere tap også skulle kunne trekkes fra. Retten er dermed også enig med saksøker i at det måtte ha vært en tryggere forretning å selge skipet på vanlig måte for å frigjøre likviditet. Man ville da ha unngått den risiko vedr. finansieringen som rederiet gikk inn på. Det vises her også til opplysningen fra rederne om at det stadig ble solgt skip fra rederiets side.

Retten er også enig med saksøker i at opplegget tyder på at Burmah hadde som strategi ved overtagelse av skip at man ikke ville ha gjelden inn i regnskapet. Det kan dermed synes som om saksøker også har rett i at dette var bakgrunnen for at Burmah hadde mulighet til å oppnå 100 % finansiering. Retten forundrer seg noe over at rederiet ikke vurderte dette forhold nærmere. Dette ikke minst da det allerede den 10. juni 1974 var klart at det ikke var mulig å få til den planlagte finansieringen. Det er på det rene at refinansieringen av Falkefjell var svært viktig for rederiets likviditet. Det er derfor vanskelig for retten å forstå at man fra rederiets side ikke synes å ha gjort noe annet enn å fortsette å arbeide for å få en finansiering på plass utover hele sommeren og høsten 1974.

Det er påstått fra rederiets side at man foretok svært grundige vurderinger før man gikk inn på et samarbeid med Burmah. Imidlertid opplyste Pål Erik Korsvold i retten at det gikk frem av regnskapene til Burmah, spesielt fotnotene, både for 1972, 73 og 74 at Burmah ikke var så solid økonomisk som rederne hevdet, og at dette var noe man lett kunne ha oppdaget. Det er således også her vanskelig for retten å feste lit til rederiets forklaring. I det Burmah Oil vitterlig ikke var så solid som påstått, må det slik retten ser det ha ligget andre motiver bak engasjementet. Rederiet begrunnet også transaksjonen med at man ikke ville selge Falkefjell og Fagerfjell (se nedenfor) fordi man ville redusere det tankmiljø man ønsket å bygge opp. Retten finner også denne begrunnelsen påfallende, i det det er vanskelig å se forskjellen på salg og utleie når man i realiteten gir fra seg hele disposisjonsretten med rett for Burmah til å overta etter at avtaleperioden var avsluttet.

Retten viser også til Tor Wergelands uttalelser om at det faktum at Burmah ikke hadde levert den supertankeren som skulle være en del av avtalen vedr. Vardefjell, burde avholdt rederiet fra å inngå nye avtaler med selskapet. Også dette burde i alle fall etter rettens syn fått rederiet til å undersøke forholdene nærmere før man gikk inn på nye avtaler, noe man etter de opplysninger som ble gitt av Pål Erik Korsvold ikke kunne ha gjort.

Det vises også til at Elias Kulukundis under samtalen med Einar Riis spesielt opplyste at meningen med avtalene både vedr. Falkefjell og Fagerfjell var å sile av penger i utlandet. Uttalelsen er bekreftet at James Noel Botham, og retten slutter seg ikke til den vurdering som ble foretatt av byretten i dom av 27. juli 1978, hvor det anføres i premissene at det ikke kan legges vekt på Kulukundis uttalelser. Slik nærværende rett ser det, er det fremkommet mye som tyder på at Kulukundis drev sin virksomhet for Burmah Oil Tankers på kant med vanlige retningslinjer for forsvarlig shippingvirksomhet. Det er påfallende for retten at Olsen & Ugelstad hadde et så stort ønske om å samarbeide nettopp med ham som det fremkommer av de begrunnelser rederiet har gitt bl.a. for Falkefjelltransaksjonen.

Det er enighet om at den prisen som ble avtalt for Falkefjell var i samsvar med markedsprisen. Det forlik som ble inngått etter tvisten med Burmah i mars 1976, tyder også på at rederiet hadde inngått en bindende avtale med Burmah. Retten finner dog så mange usikkerhetsmomenter knyttet til saken, at den finner det overveiende sannsynlig at skifteretten ikke kunne ha medvirket til avtalen dersom den hadde ført den kontroll som retten mener den burde ha gjort. Dersom skifteretten hadde forlangt fremlagt regnskaper for Burmah Oil Tankers ville de fotnoter Korsvold påpekte vært fremkommet, noe som ville ha forhindret samarbeidet med Burmah eller i alle fall ført til at skipet ble solgt eller leiet ut til andre fra juni 1974. Etter en samlet vurdering finner retten således i tilstrekkelig grad bevist at det foreligger årsaksammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og noe av det tap rederiet ble påført som følge av den inngåtte avtale mellom Olsen & Ugelstad og Burmah vedr. Falkefjell.

Vedr. avtalen med selskapet Iceland, som kjøpte opp rederiets fordring på Reksten, kan imidlertid ikke retten se at det er ført bevis for at skifteretten kunne eller burde ha forhindret dette. Tapet Reksten påførte rederiet var reelt. En eventuell forfølgelse av Reksten for å få tak i hans utenlandsformue var et prosjekt som ville ha tatt lang tid. Det er ikke uvanlig at man i et slikt tilfelle nøyer seg med et mindre beløp for "å redde stumpene". Det legges til grunn som bevist at det var Reksten som sto bak Iceland. Dog er dette etter rettens syn ikke bevis for mer enn at Reksten var en smart forretningsmann. Saksøkers teorier om underliggende avtaler med Reksten allerede fra våren 1975 kan være riktige. Imidlertid er det slik retten ser det ikke ført tilstrekkelige bevis for at det lå andre hensyn bak det som skjedde rundt Rekstens manglende betaling av leie for Falkefjell enn det som er fremkommet. Retten er ubetinget enig med saksøkte i at mistanker og teorier ikke er tilstrekkelig som bevis for retten. Retten ser at det noen ganger kan være vanskelig å føre bevis for hemmelige underliggende avtaler. Dog finner den de teorier som er fremsatt vedr. forholdene rundt Iceland såpass preget av spekulasjon i faktum at det ikke anses nødvendig å gå nærmere inn på disse.

Fagerfjell-transaksjonen:

Mye av de vurderinger retten har foretatt vedr. Falkefjell, gjelder også for Fagerfjell. Rederiets begrunnelse for å inngå avtalen med Burmah var stort sett lik. Dog fremgår at markedsverdien for Fagerfjell lå betydelig over den verdi joint venture-avtalen Burmah skulle innløse skipet til. Etter rettens syn er dette nok et moment som viser det påfallende i at det var så viktig for rederiet å inngå samarbeidet med Burmah. I det retten ovenfor har funnet å kunne legge til grunn som bevist at Burmah ikke var det solide firmaet som rederiet har begrunnet avtalen med, finner retten det også her i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at det må ha ligget andre motiver bak enn de som offisielt ble fremsatt fra rederiets side. Også vedr. Fagerfjell opplyste Elias Kulukundis at det var meningen at rederne skulle få økonomiske fordeler i utlandet. Retten er enig med saksøker i at det ikke var noen grunn for Kulukundis til å lyve om dette.

I det avtalen ble inngått den 21. juni 1974, hadde skifteretten mulighet til å forhindre denne ved de midler den hadde til rådighet, bl.a ved å få seg forelagt regnskapene til Burmah for 1972 og 1973. Også her hadde en gjennomgang av Burmahs regnskaper vist at selskapet ikke var så solid som rederiet opplyste. Retten finner på det grunnlag i tilstrekkelig grad bevist at det også her forelå en årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og tap rederiet ble påført i den forbindelse.

Nybygg 301 Uddevalla:

Det er på det rene at dette var en uheldig forretningstransaksjon som påførte rederiet et stort tap, og retten er enig med saksøker i at det i ettertid er lett å se at skipet aldri skulle ha vært kontrahert.

Imidlertid finner retten saksøkers angrep på transaksjonen noe preget av etterpåklokskap. Det var riktig nok kjent for rederne at det hadde foregått en overkontrahering i markedet, og at man måtte regne med et fall i bulkmarkedet etter at tankmarkedet falt sammen høsten 1973.

Dog var rederne på tidspunktet for kontraheringen ikke kjent med at Reksten og Burmah ville få så store problemer som det senere viste seg at de fikk. Bl.a. fremgår av drøftelsene vedr. Falkefjell og Fagerfjell at retten finner det sannsynlig at rederiet ikke foretok grundige undersøkelser med hensyn til Burmahs økonomiske situasjon. Det er heller ikke fremkommet opplysninger som viser at man allerede i april 1974 kunne være kjent med Rekstens problemer. Rederiet har selv uttalt at man mente Reksten hadde tjent så mye penger i begynnelsen av 70-årene at han i alle fall ville klare å betale leie for avtaleperioden vedr. Falkefjell. Det er ikke noe som tyder på at dette ikke kunne være riktig.

Man kunne heller ikke på det tidspunkt vite at markedet ikke skulle ta seg opp igjen, og at krisen skulle bli så langvarig og dyptgående som det senere viste seg at den ble. I det skipet ikke skulle leveres før i 1978 mener retten at rederne hadde god grunn til å tro at markedet da hadde bedret seg. Det vises til opplysninger om at shippingmarkedet går svært mye opp og ned. Retten kan dermed ikke se bort fra at det kunne være forsvarlig å vente med å slutte opp skipet til man fikk den forventede forbedring i fraktratene. Retten finner her ikke å kunne ta hensyn til Tor Wergelands vurdering, i det det uten tvil er svært mye lettere å se feilvurderinger i ettertid. Etter en samlet vurdering kan retten derfor ikke se at kontraheringen på det tidspunkt den ble foretatt var så uforsvarlig som saksøkerne hevder.

Skifteretten hadde hatt mulighet til å vurdere kontraheringen dersom den hadde satt seg inn i rederidriften slik retten mener den burde. Imidlertid er retten i sterk tvil om den ville kunne forutsett de problemer som etter hvert fremkom med hensyn til finansieringen slik at den kunne forhindret avtalen. Det er her viktig å se på situasjonen da kontraheringen ble foretatt. Heller ikke skifterettens folk kunne på det tidspunkt ha forutsett Rekstens senere finansielle problemer. Ved vurderingen kan det således ikke tas hensyn til dette. Vedr. Burmah er retten noe mer usikker. Ved en gjennomgang av regnskapene kunne man oppdaget at selskapet ikke var så solid som det hevdes fra rederiets side. Det var imidlertid ikke i april 1974 kommet varsler som tydet på at Burmah var i alvorlige vanskeligheter. Retten mener også det må tas hensyn til at rederiets vanlige drift forutsatte stadige kontraheringer og salg av skip. Det skulle dermed etter rettens syn mye til før skifteretten kunne ha nektet en kontrahering, dette selv om utgangspunktet for at avtalen ble inngått skulle være så uformell som saksøker mener. Etter en samlet gjennomgang kommer retten til at skifteretten mest sannsynlig ikke kunne ha grepet inn, og finner det således ikke tilstrekkelig bevist at det isolert sett foreligger årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og det tap rederiet ble påført ved kontraheringen av Nybygg 301 Uddevalla.

Retten har her også vurdert hvorvidt skifteretten kunne ha grepet inn i ettertid, jf. NL art. 5-1-2, men finner intet grunnlag for dette. Avtalen stred ikke mot ærbarhet. Det er neppe sannsynlig at en avtalemotpart ville latt seg skremme til å gå fra avtalen på et slikt grunnlag. Retten kan ikke se at skifteretten ville kunne hatt noen påvirkningsmulighet i den forbindelse.

Oljeprosjektene:

Retten finner det i utgangspunktet noe vanskelig å vurdere oljeprosjektene, i det det i ettertid er lett å se at rederiet tapte mye penger på dem. På den tiden var det imidlertid stor interesse for prosjekter knyttet til utvinning av olje, og helt sikkert mye optimisme når det gjaldt å tjene penger på dette området. Retten har dermed i utgangspunktet forståelse for at rederiet ønsket å være med på et nytt og spennende område. Rederiets historie viser at man også tidligere har lagt om driften og tilpasset denne til nye forhold.

Imidlertid hadde rederiet allerede på det tidspunkt man valgte å starte oljeprosjektene store økonomiske problemer, bl.a. knyttet til at man ikke hadde klart å få til en refinansiering av Falkefjell. Tankmarkedet lå nede, og høsten 1974 kom de første varsler om økonomiske problemer både for Reksten og Burmah. Det ble investert betydelige beløp i oljeprosjektene, og retten mener det virker påfallende at man ikke allerede på det tidspunkt forsto at den planlagte refinansiering av Falkefjell ikke kunne gjennomføres. At dette var av stor betydning, viser det faktum at likviditetsproblemer som følge av Falkefjell-saken ble brukt som begrunnelse for salg av prosjektene ultimo juni 1975, altså bare ca. 5 måneder etter at avtalen vedr. jack-up Salen ble inngått. Retten kan ikke forstå at man ikke så dette allerede på kontraktstidspunktet, og finner det underlig at man på det tidspunkt valgte å investere store beløp på et nytt område. Dette gjelder også for Fjelldrill og drillskipet, selv om disse kontrakter ble inngått før årsskiftet. Også på det tidspunkt var det tydelig at Falkefjell-finansieringen var svært usikker. Det vises også her til Tor Wergelands uttalelser om at det i en rekke styremøter ble uttrykt bekymring vedr. likviditeten. Man hadde jo på det tidspunkt også store forpliktelser i forbindelse med kontraheringen av Nybygg 301 Uddevalla.

A/S Dovrefjell var i navnet ikke med på investeringene, i det Amelia Riis hadde satt seg imot de nødvendige vedtektsendringer. Retten mener dette viser at det var mulig å se faresignalene også før avtalene vedr. oljeprosjektene ble inngått. Det er vanskelig å forstå at ikke også rederiets folk forutså risikoen for at man ikke kunne klare å oppfylle de forpliktelser oljeprosjektene medførte. Nye satsningsområder krever som regel en innkjøringsperiode. Det må ha vært klart også høsten 1974 at rederiet hadde så lite å gå på økonomisk at de nye investeringene innebar en stor risiko for tap.

Vedr. A/S Dovrefjell viser retten også til det faktum at A/S Olsen & Ugelstad hadde en gjeld til A/S Dovrefjell i 1974 på vel kr. 14 mill., jf. granskningsnemndas rapport på s. 121. På den annen side skyldte A/S Luksefjell i samme år ca. kr. 19 mill. til A/S Olsen & Ugelstad. Dette betydde at A/S Dovrefjell i realiteten oppebar en del av risikoen ved investeringene i oljeprosjektene til tross for at vedtektene ikke hjemlet slike investeringer, jf. granskningsnemndas rapport s. 123. Retten er enig med granskningsnemnda i at rederiets forklaring som er gjengitt på s. 122 flg. ikke kan endre på dette.

Etter rettens syn kunne skifteretten ikke i noe fall ha medvirket til investeringer av en slik størrelse i strid med vedtektene i A/S Dovrefjell. A/S Luksefjell hadde ikke økonomi til å gå inn alene. Dette fremgår tydelig av gjelden til A/S Olsen & Ugelstad samt den gjeld som ble opparbeidet til A/S Rudolf som følge av engasjementet i A/S Fjelldrill, jf. bostyrets foreløpige innberetning av 13. februar 1984 s. 7. Som det fremgår ovenfor har retten funnet at skifteretten hadde muligheter til å følge med på driften og de vedtak som ble fattet. Den hadde også en plikt til å gripe inn for å verne verdiene. Etter en samlet vurdering finner retten bevist at skifteretten handlet uaktsomt ved ikke å gripe inn og forhindret engasjementene i olje, og det finnes også i tilstrekkelig grad bevist en årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og noe av det tap rederiet ble påført som følge av investeringene i oljeprosjektene.

Hudson-båtene:

Hudson-båtene ble kontrahert så tidlig som i 1968, og retten kan ikke se at skifteretten kunne ha grepet inn. Heller ikke endringsavtalen den 14.6.70 kunne skifteretten ha gjort noe med. Retten mener derfor det ikke er nødvendig å se på om avtalene rundt dette var forretningsmessig forsvarlige. Dog bemerker retten at det faktum at avtalene ble endret for å oppnå en engelsk investment grant som de ikke ville ha vært berettiget til dersom alle forhold hadde vært gjort kjent for de britiske myndigheter, etter rettens syn viser at rederne ikke syntes å ha hatt synderlig respekt for gjeldende regler på dette området. Det ble tvert imot opplyst at dette var noe "alle" gjorde. Slik retten ser det er dette også et moment ved vurderingen av rederiets øvrige noe spesielle transaksjoner. Den kan ikke se bort fra at samme syn gjorde seg gjeldende når det gjaldt opprettelse av stråselskaper i skatteparadis, skjulte joint venture avtaler og lignende. Dette var heller ikke uvanlig, jf. Erling Borgens bok om Hilmar Rekstens eventyr samt flere fremlagte artikler og dokumentasjoner vedr. hvorledes stråselskaper opprettes.

Saksøker har påpekt at Reksten overtok skipene billig. Dette ble også bekreftet av Tor Wergeland. Retten kan imidlertid heller ikke se at skifteretten kunne ha gjort noe med dette forhold. Med de eierandeler A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell hadde i kommandittselskapet, ville de ikke ha kunnet forhindret et salg. Dette fremgår klart av Georg Rønnebergs brev til Olsen § Ugelstad den 1. mars 1974. Retten finner å måtte legge dette til grunn, og finner det dermed ikke bevist at det forelå årsakssammenheng mellom selskapenes tap knyttet til Hudson-skipene og skifterettens uaktsomme opptreden.

MS Varangfjell:

Retten kan heller ikke se at skifteretten hadde noen mulighet til å gripe inn overfor de avtaler som ble gjort vedr. Varangfjell i 1970, og mener dermed at den heller ikke kunne ha påvirket den senere utviklingen. Heller ikke her mener retten at NL art. 5-1-2 kunne kommet til anvendelse. Isolert sett kan det dermed heller ikke finnes bevist noen årsakssammenheng mellom skifterettens manglende inngripen og det oppståtte tap.

Bruce-båtene:

Disse båtene ble bestilt så tidlig som i 1968. Retten er enig med saksøker i at det vedr. de inngåtte avtaler foreligger en rekke usikre momenter. Det vises til at certepartiet ble redusert uten at det er gitt noen god forklaring. Det er svært vanskelig for retten å forstå bakgrunnen, i det denne reduksjonen førte til at driften ble mindre interessant for de norske eierne, jf. granskningsnemndas rapport s. 74. Retten er også enig med saksøker i at opplegget kunne tyde på at man planla å føre båtene ut. Dette styrkes etter rettens syn av de påfallende navn på selskapene som kjøpte båtene etter at det ble gitt avslag på søknad om utflagging.

Retten mener skifteretten kunne forhindret reduksjon av raten. Imidlertid er det tvilsomt for retten om dette ville ha forhindret det påløpte tap, i det de opprinnelige avtaler var inngått før skifteretten kunne ha grepet inn. Retten har også her vurdert NL art. 5-1-2 uten at man finner at denne bestemmelsen kunne ha vært benyttet. Retten er på den bakgrunn kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for noen årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og tapet i dette tilfelle. Dog finner retten at alle de usikre momentene rundt disse avtalene uten tvil burde ha skjerpet skifterettens aktsomhet i forhold til de øvrige avtaler inngått senere.

MS Sognefjell:

Retten er enig med saksøker i at det var påfallende at Sognefjell ble overført til bokført verdi. Dette førte til at verdiene i A/S Falkefjell ble øket på bekostning av A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell. Verdien av de aksjene Amelia Riis skulle gi fra seg i henhold til påskeavtalen ble således redusert, og dette førte til en ubalanse i verdiene som Amelia Riis ikke hadde herredømme over. Retten kjenner ikke bakgrunnen for dette, men kan ikke se bort fra at saksøker kan ha rett i at Kristoffer Olsen ønsket å redusere verdien av aksjene for eksempel av hensyn til den arveavgift han skulle betale.

Retten er i utgangspunktet enig med saksøker i at den ubalanse som er beskrevet ovenfor har skapt problemer ved at den medvirker til å så tvil om det her forelå en avtale der ytelsen dekket motytelsen, og at Amelia Riis ikke kan bebreides dette. Slik retten ser det kunne skifteretten ikke ha medvirket til overførsel mellom selskapene til underpris, noe som muligens ville ha ført til at "påskeavtalen" ikke var blitt inngått. Etter at den var inngått, kan retten imidlertid ikke se at det var dette forhold som førte til at avtalen ikke ble gjennomført. "Påskeavtalen" ble misligholdt umiddelbart, og ble hevet som følge av de påstander som ble nedlagt i den etterfølgende voldgiftssak. Det er mulig at Amelia Riis hadde lagt ned en annen påstand dersom overførselen til bokførte verdier hadde vært kjent for henne på det tidspunkt. Retten mener dog hun i alle fall tok en sjanse ved å begrense voldgiftsrettens mulighet til å ilegge erstatning ved den begrensning som ble fastsatt, og at hun selv må bære ansvaret for dette. I det andelene i skipet ble tilbakeført til A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell høsten 1975, også til bokførte verdier, kan retten ikke se at det er ført bevis for at selskapene er påført varig tap ved overførselen.

Oppsummering vedr. årsakssammenhengen:

Som det fremgår ovenfor er retten kommet til at skifteretten kunne ha grepet inn og forhindret transaksjonene vedr. Vardefjell, Falkefjell, Fagerfjell samt oljeprosjektene, og at det er ført tilstrekkelig bevis for årsakssammenheng mellom skifterettens erstatningsbetingende uaktsomme opptreden og tap forårsaket av disse transaksjonene ved at det ikke ble satt inn tiltak for å begrense tapene. Retten har ikke tatt standpunkt til om rederiet har opptrådt på ulovlig måte, med unntak av transaksjonene for å oppnå engelsk investment grant, eller om rederiet ble drevet på inkompetent måte. Dog er det et ubestridt faktum at de transaksjoner som er vurdert, førte til store tap for rederiet Det retten har vurdert, er hvorvidt skifteretten kunne og burde grepet inn for å beskytte verdiene og forhindret tap.

Retten er enig med saksøkte i at det faktum at retten mener at skifteretten burde ført mer kontroll og grepet inn i de ovenfor nevnte tilfelle, ikke betyr at alternative handlingsmåter i ethvert tilfelle ville ha ført til at alt tap hadde vært unngått. Det er svært mye lettere å se forholdene i ettertid. Retten kommer nærmere tilbake til dette under tapsberegningen nedenfor.

Retten mener imidlertid at de tap boet ble påført ved transaksjonene var påregnelige for skifteretten. Det vises til de svært mange advarsler som forelå. Skifteretten ble gang på gang bedt om å gripe inn og gjort oppmerksom på mistanker om at driften ikke var i boets og samtlige arvingers interesser. Slik retten ser det kan det ikke da være upåregnelig at det senere viser seg at det ble foretatt transaksjoner som førte til tap for boet.

Skifteretten var også kjent med det fiendskap som forelå mellom Amelia Riis og Kristoffer Olsen og de forsøk som tidligere var gjort fra Kristoffer Olsens side for å forsøke å forhindre Amelia Riis i å få arv etter foreldrene. Søsteren Monica Riis Johannessen støttet Kristoffer Olsen. Det har ikke vært mye fokusert på hennes forhold under saken, men retten legger til grunn at hun og hennes mann var tilgodesett av Kristoffer Olsen på annen måte, bl.a. gjennom overtagelsen av selskapet A/S Enterprise. Dette var også noe skifteretten kjente til. Det var således uvennskapet mellom Amelia Riis og Kristoffer Olsen som var problemet under bobehandlingen, og retten kan ikke helt se bort fra at noe av Kristoffer Olsens motivasjon for driften under bobehandlingen fortsatt var å forsøke å redusere Amelia Riis’ arv mest mulig. Det vises her bl.a. til at han i sin forklaring under hovedforhandlingen fortsatt ikke viste noen forståelse for de transaksjoner han var kritisert for bl.a. av granskningsnemnda, for eksempel forholdene rundt Kragerø Ørretfarm. Den manglende forståelse for skifterettens ansvar for å beskytte den arving som befant seg i den svakeste posisjon fremkommer tydelig i Hohles brev til regjeringsadvokaten, og retten mener at skifteretten gjorde en alvorlig feil ved ikke å ta noe hensyn til den situasjon Amelia Riis befant seg i.

Retten er imidlertid enig med saksøkte i at det ikke var en påregnelig årsakssammenheng mellom de uaktsomme handlinger og tapet knyttet til de aksjer saksøker eide utenom boet. Skifterettens oppgave var å ivareta boets interesser. Øvrige aksjer utenom dette var ikke skifterettens ansvar, og retten mener klart at de tap Amelia Riis eventuelt ble påført utenom boet må søkes erstattet på annen måte.

Det økonomiske tap som følge av skifterettens uaktsomhet:

Det er lagt frem en rekke beregninger vedr. de tap saksøker mener har oppstått som følge av transaksjonene rundt Vardefjell, Falkefjell, Fagerfjell og oljeprosjektene. I tillegg er det slik retten ser det et spørsmål om avvergelse av disse tapene ville ha ført til at tapene på Uddevalla 301 og Varangfjell ville ha vært unngått.

Retten mener det foreligger svært mange usikre momenter med hensyn til tapsberegningene.

Det store spørsmålet er om selskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ville ha gått konkurs også dersom skifteretten hadde grepet inn slik retten har funnet at den burde ha gjort.. Det er her et moment at rederiet drev betydelig virksomhet som ikke er berørt i nærværende sak. Det er derfor ikke bare de omtalte tap som hadde betydning. Imidlertid finner retten uten tvil at de tap rederiet ble påført ved de gjennomgåtte transaksjoner må tillegges stor vekt. Særlig mener retten at samarbeidet med Burmah førte til store problemer. Rederiet opplyste selv at oljeprosjektene måtte avvikles fordi refinansieringen av Falkefjell ikke kunne gjennomføres. Det er på det rene at en rekke andre rederier kom seg igjennom oljekrisen uten konkurs. Retten mener det er stor sannsynlighet for at dette også kunne ha vært tilfelle for Olsen & Ugelstad dersom de hadde unngått samarbeidet med Burmah og heller satset på mer tradisjonell rederivirksomhet, som de hadde gjort tidligere.

Som det fremgår ovenfor er det slik retten ser det også mye som tyder på at Kristoffer Olsens disposisjoner var preget av konflikten med søsteren. Denne synes også å ha påvirket rederiet for øvrig, bl. a. kunne man med en inngripen fra skifterettens side ha unngått de tvister og konflikter som belastet rederiet både økonomisk og på annen måte, jf. bostyrets foreløpige innberetning s. 7.

Slik retten ser det ville en mer forsiktig forretningsførsel fra Olsen & Ugelstads side ha sikret verdiene på en vesentlig bedre måte enn det som skjedde. Det var dette skifteretten skulle ha medvirket til så lenge boet sto under skifterettens forvaltning, og en av arvingene stadig protesterte og krevde bedre kontroll. Etter en samlet vurdering finner retten på bakgrunn av ovenstående samt øvrige opplysninger i saken at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at inngripen fra skifterettens ville ha hindret konkursen i selskapene. Aksjene ville da ikke ha vært verdiløse, og retten finner at Amelia Riis er påført et tap som hun skal ha erstattet.

Retten er imidlertid ikke i tvil om at selskapets økonomi i alle tilfelle ville ha blitt betydelig berørt av den krisen rederinæringen gjennomgikk fra høsten 1973. Det er heller ikke på noen måte sikkert at skifteretten i enhver henseende kunne ha bidratt til å velge den gunstigste løsning. Alternative valg kunne også ha ført til tap. Det er svært mye lettere å være etterpåklok enn å foreta de riktige disposisjoner i øyeblikket. Det er derfor betydelig usikkerhet knyttet til størrelsen på tapet.

Ut fra de usikkerhetsmomenter som foreligger finner retten det i det hele umulig å foreta noen utregning av hva saksøker tapte som følge av skifterettens uaktsomhet, herunder spekulasjoner om hva som kunne ha skjedd dersom Nybygg 301 Uddevalla og Varangfjell var blitt reddet for selskapet. Den er dermed henvist til å utmåle erstatningen på helt skjønnsmessig grunnlag.

Retten er ikke i tvil om at det i utgangspunktet var betydelige verdier i selskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell. De inngåtte avtaler viser også at Kristoffer Olsen var innforstått med at Amelia Riis skulle ha i et hvert fall ca. kr. 45 – 50 millioner så sent som våren 1974. Retten finner imidlertid å måtte ta hensyn til at boet mest sannsynlig ikke kunne vært sluttet før på et langt senere tidspunkt, da krisen i alle fall ville ha ført til en betydelig nedgang i verdiene.

På rent skjønnsmessig grunnlag fastsetter retten erstatningen knyttet til skifterettens uaktsomhet til kr. 10 millioner.

Subsidiær anførsel om ansvar for anonyme og kumulative feil i forbindelse med pantsettelsen av Sognefjell:

Retten er her enig med saksøkte i at det ikke er ført bevis for at saksøker er påført tap som følge av pantsettelsen av Sognefjell. Også her viser retten til at det ikke var pantsettelsen av Sognefjell som førte til at "påskeavtalen" ikke ble gjennomført. Det er ikke bevist at pantsettelsen ble foretatt før voldgiftssaken var tatt opp til doms den 18. mars 1975. Tvert imot tyder fremlagte notater fra Erling Naper på at drøftelsene vedr. pantsettelsen foregikk den 24. og 25. april 1975. Det er heller ikke ført bevis for at A/S Falkefjell var insolvent. Retten finner dermed ikke å kunne gå inn på spekulasjoner om saksøker kunne ha begjært selskapet konkurs og fått ut verdier på den måten.

Retten finner det dermed i utgangspunktet unødvendig å ta stilling til spørsmålet om saksøker var i en kreditorposisjon etter voldgiftssaken. Da det har vært mye diskusjon under nærværende sak om dette spørsmål, vil dog retten bemerke at mye tyder på at begge parter på det tidspunkt voldgiftsdommen ble avsagt oppfattet at resultatet av voldgiftsdommen var at "påskeavtalen" falt bort. Det er vanskelig å se noen annen grunn til at saksøker skulle gå til retten for å kreve voldgiftsdommen kjent ugyldig, i stedet for å få fastsatt en erstatning. Slik synes det også å være oppfattet i dommen av 27. juli 1978, der det heter på s. 3: "Hensikten med nærværende søksmål er å få opphevet voldgiftsdommen for igjen å falle tilbake på påskeavtalen." I det voldgiftsdommen etter avgjørelsen i Høyesterett den 9.11.1983 ikke ble opphevet, finner retten det mest sannsynlig at Amelia Riis ikke var i en kreditorposisjon, men var falt tilbake som aksjonær og loddeier. Pantsettelsen av Sognefjell var dermed ikke rettsstridig i forhold til Amelia Riis, og gir slik retten ser det ikke under noen omstendighet grunnlag for erstatning. Dog viser retten til det uheldige i at den ubalansen i forholdet mellom reduksjonen i aksjenes verdi og verdien av Sognefjell som oppsto som følge av overføring av skipet til A/S Falkefjell til bokførte verdier fra A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ikke synes å ha vært vurdert. Som anført tidligere mener retten dog at sakøker i alle tilfelle må bære ansvaret for det "gulv" som ble lagt i den påstand som ble nedlagt i voldgiftssaken.

Det er heller ikke nødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet om staten hadde noen befatning med pantsettelsen av Sognefjell. Retten finner imidlertid å ville knytte noen kommentarer også til dette spørsmålet, i det det har vært et sentralt tema under saken.

Retten har derfor gått igjennom bevisene vedr. pantsettelsen. Den forklaring som foreligger fra banken virker troverdig på retten. På grunn av den økonomiske situasjon som forelå var det etter rettens syn rimelig at banken aksjonerte for å forsøke å forhindre at Sognefjell ble overført til utlandet. Dette forhold er dermed slik retten ser det i utgangspunktet tilstrekkelig til å forklare bakgrunnen for pantsettelsen av Sognefjell.

Det er ført bevis for at staten ikke ønsket at Reksten skulle gå konkurs, og at det pågikk møter i den forbindelse. Retten har gått nøye igjennom bevisene for å se om det kunne være nok holdepunkter til å sannsynliggjøre en forbindelse til Sognefjell. Retten er enig med saksøker i at det kan virke mistenkelig at voldgiftssaken ble utsatt på grunn av advokat Idsøes noe spesielle sykemelding, og at det også var påfallende at advokat Engelschiøn ble sykemeldt samme dag, mens det utover vinteren 1975 foregikk forhandlinger vedr. Reksten. Dog ble Idsøe’s sykemelding forklart av Engelschiøn under hovedforhandlingen med at han ikke hadde tid til å ta voldgiftssaken på det berammede tidspunkt, og at han i stedet reiste til Tyskland i en annen sak. Dette virker troverdig på retten, og er etter rettens syn tilstrekkelig til å forklare forsinkelsen. Det er heller ingen konkrete opplysninger om at noen i Norges Bank eller Handelsdepartementet direkte har uttalt noe om Sognefjell i tilknytning til Reksten-saken. Hemmelige møter og opplysninger om samspill mellom staten, Hambros Bank og Reksten synes for retten å være knyttet opp mot det planlagte kjøp av Rekstens aksjeportefølje. De kontakter saksøker har påpekt mellom Børresen i Norges Bank og leder i DnC kunne like gjerne gjelde andre forhold. Retten kan heller ikke se at det foreligger tilstrekkelige holdepunkter til å fastslå noen forbindelse mellom pantsettelsen av Sognefjell og Rekstens betaling av Palmerstone-lånet ut over beløpenes størrelse, som kunne være tilfeldig.

Etter en samlet gjennomgang mener retten at det ikke er fremlagt bevis som gir retten grunn til å tro at saksøkers teorier er riktige. For å nå frem med et erstatningskrav er det ikke tilstrekkelig å spekulere i hva som kan ha skjedd. Retten har forståelse for at det kan være vanskelig for saksøker å føre bevis, fordi staten i alle tilfelle ville ha store muligheter til å holde bevisene skjult. Dette kan imidlertid ikke føre til at man helt kan se bort fra de krav som må stilles til bevis. Det må i alle tilfelle være noen konkrete fakta som bygger opp under teoriene. Slik retten ser det er det ikke lagt frem noen slike konkrete fakta i nærværende sak. Retten er således enig med saksøkte i at det her ikke er grunnlag for å pålegge staten å føre motbevis. Retten legger dermed de alminnelige regler om beviskrav og bevisbyrde til grunn, og kan ikke se at det er ført bevis for noen medvirkning fra statens side når det gjelder pantsettelsen av Sognefjell.

Retten finner for øvrig heller ikke under noen omstendighet grunnlag for kunne ilegge saksøkte i nærværende sak ansvar for de handlinger som er begått av ansatte i Norges Bank eller de øvrige statsinstitusjoner saksøker har trukket inn.

Myndighetsmisbruk:

Retten kan heller ikke være enig med saksøker i at det er ført bevis for at det har foregått myndighetsmisbruk overfor henne fra Hohles side. Det håndskrevne brevet fra Hohle var svært uheldig. Det er beklagelig at det ble skrevet, og retten har stor forståelse for at saksøker har reagert meget sterkt på innholdet. Imidlertid kan retten ikke klare, selv med den beste vilje, å tolke innholdet slik saksøker gjør. Brevet er datert samme dag som Hohles redegjørelse til regjeringsadvokaten i forbindelse med stevningen i nærværende sak. Retten legger dermed til grunn at det var et følgeskriv til denne redegjørelsen. Slik retten ser det er det da naturlig å tolke innholdet deretter, nemlig ved å se på Hohles uttalelse om punktering sammen med redegjørelsen. Han har der imøtegått stevningen på alle punkter, og må ha hatt den oppfatning at han ved dette har punktert saksanlegget. I det det dreide seg om et håndskrevet brev, kan man etter rettens mening ikke regne med at Hohle har gjennomtenkt ordet "punktering" på den måten saksøker har gjort i ettertid.

Retten kan dermed heller ikke se at Hohles opplysning om at han skulle i lagmannsretten i Oslo i oktober samme år, som noe annet enn en opplysning om at han da hadde anledning til å møte regjeringsadvokaten for å gi ytterligere informasjon i saken. Denne tolkningen følger også av at det etter rettens syn ikke finnes andre konkrete opplysninger om at Hohle skulle ha utvist noen annen aktivitet enn den kontakt han hadde med regjeringsadvokaten for å ødelegge nærværende sak for Amelia Riis. Retten er enig i at granskningsnemndas rapport på enkelte områder kan tyde på at nemnda litt for lettvint har lagt rederiets redegjørelse til grunn for konklusjonene. Det er imidlertid svært langt derfra til å kunne legge til grunn at dette skyldes påvirkning fra Hohle. Det samme gjelder dommene i byretten og lagmannsretten. Retten har gått igjennom disse, og finner ikke noe påfallende verken i premisser eller konklusjon. Retten er enig med saksøkte i at det ikke er uvanlig at det i premissene i en dom tas med forhold man ikke behøver å drøfte. Det er etter rettens syn ingen grunn til å tro at lagmannsretten hadde andre beveggrunner for sine drøftelser enn å gi partene informasjon om sitt syn også vedr. forhold partene hadde vært opptatt av under saken, selv om dette strengt tatt ikke var nødvendig. Vedr. byrettens dom er retten enig med saksøkte i at det må tas hensyn til at det skal svært mye til før en voldgiftsdom kan gjenopptas. Retten kan således heller ikke se resultatet her som noe bevis på myndighetsmisbruk fra Hohles side.

Det tok beklagelig lang tid før nærværende sak før nærværende sak ble berammet. Retten kan imidlertid heller ikke se at det er ført bevis for at dette kan skyldes noen spesiell aktivitet fra Hohles side. I utgangspunktet var årsaken at det ble fremsatt krav om oversettelse av utenlandske saksdokumenter, jf. dl. § 136. Det er ikke noe som tyder på at Hohle medvirket til at det ble fremsatt et slikt krav. Det fremkommer heller ikke noe i saken som gir grunn til å tro at Hohle på annen måte har påvirket den altfor sene saksutviklingen.

Retten kan således ikke være enig med saksøker i at "punkteringsbrevet" kan ses som på som en skriftlig innrømmelse fra Hohles side om at han har drevet noen form for undergravingsvirksomhet. Noen andre bevis kan retten ikke se at saksøker har fremkommet med. Retten kan da heller ikke se at staten kan pålegges å føre motbevis. Som tidligere anført er retten enig i at Hohle på flere måter har opptrådt uheldig i denne saken. Dette gjelder også "punkteringsbrevet". Imidlertid finner retten klart at dette ikke er tilstrekkelig til å stille spørsmålstegn ved hele dommerstanden og domstolens troverdighet og upartiskhet. Slik retten ser det er det ingen grunn til å tro at dommerne samarbeider om bestemte løsninger eller påvirker hverandre til å ta utenforliggende hensyn ved de avgjørelser som tas. Det er nok riktig at miljøet er lite og at mange kjenner hverandre privat. Det er imidlertid svært langt derfra til å trekke slutninger om at avgjørelser treffes ut fra andre hensyn enn de juridisk funderte på grunnlag av bevis fremlagt for retten.

Etter en samlet vurdering finner retten således at saksøker ikke kan gis medhold i sitt krav om erstatning på grunnlag av myndighetsmisbruk fra Hohles side, verken på objektivt grunnlag eller på øvrige påberopte grunnlag. Dette gjelder også det fremsatt krav om oppreisning, i det det ikke kan anses bevist at Hohle har utvist den aktivitet han beskyldes for. For å få erstatning må det i alle tilfelle foreligge en krenkelse. Dette gjelder også i forholdet til EMK art. 41.

Rente og rentes rente:

Retten er kommet til at saksøker har nådd frem på sitt prinsipale grunnlag, og skal ha en erstatning på kr. 10 millioner. I tillegg til dette har hun krav på vanlig morarente, jf. rentel. § 3. Hun har også fremsatt krav om rentes rente etter rentel. § 3, 3. ledd.

Den vanlige morarente etter rentel. 3 skal ivareta det tap saksøker har hatt ved å måtte vente på erstatningen. Den er ment å skulle være en generell normaltapserstatning og tar dermed ikke hensyn til om skadelidte har hatt et større eller mindre reelt tap. Rentel. § 3 hjemler ikke rentes rente på morarenten, jf. lovens forarbeider.

Imidlertid kan det gis rentes rente etter rentel. § 3, 3. ledd etter rettens skjønn. Det fremgår av NOU 1974 s. 65 at denne bestemmelsen skal forstås som en snever unntaksregel, som skal forbeholdes de ekstraordinære tilfelle. Regelen er en erstatningshjemmel, og det fremgår at man har tenkt seg den anvendt i de tilfeller der debitors forhold er spesielt graverende.

Retten er ubetinget enig med saksøker i at hun har måttet vente altfor lenge på å få avgjort nærværende sak. Imidlertid mener retten at dette alene ikke kan gi grunn til rentes rente. Det må føres bevis for at saksøker har hatt et reelt tap som overstiger den vanlige morarente. I tillegg må også fastslås at saksøkte er noe å bebreide for den lange tid som er gått.

I dette tilfelle har retten ikke funnet at det er ført bevis for at saksøkte kan bebreides for den lange tid som er gått. Det er riktig at regjeringsadvokaten motsatte seg berammelse. Dette var imidlertid så langt tilbake som i 1982 og 1984. Bakgrunnen var de manglende oversettelser av engelske saksdokumenter som ble pålagt av retten i 1980. Det er heller ikke funnet bevist at Hohles "punkteringsbrev" har hatt betydning for den ekstraordinært lange saksbehandlingstiden denne saken har vært utsatt for. Det fremgår av vedlegg til rettens brev til Justisdepartementet av 28. august 1998 at tidsforløpet skyldes en rekke sammenfallende uheldige omstendigheter. Det er rettens ansvar å sørge for sakens fremdrift, jf. tvistemålslovens regler om saksbehandling og berammelse. Retten kan dermed ikke se saksøkte kan lastes for forsinkelsen. Det er dermed her ikke tale om et spekulativt eller særlig graverende mislighold fra saksøktes side, jf. det krav til ansvarsgrunnlag som er beskrevet av Christian Schadenberg Mathiassen i hans artikkel på s. 71.

Retten kan dermed ikke se at saksøker har krav på rentes rente i dette tilfelle. Hennes tap som følge av lang saksbehandlingstid ivaretas på vanlig måte gjennom den morarente hun tilkjennes. Det bemerkes at denne hele tiden har vært høyere enn normalrenten.

Saksomkostninger:

Saksøker har vunnet frem med sin prinsipale påstand, men har på de øvrige poster ikke nådd frem. Hun har således dels vunnet og dels tapt saken, og hovedregelen i tvistemålsloven § 174 er da at hver av partene skal bære sine omkostninger. Retten har etter en samlet vurdering imidlertid funnet det rimelig å anvende tvistemålsloven § 174, 2. ledd i dette tilfelle, og pålegger saksøkte å dekke saksøkers fulle saksomkostninger. Det vises her til at det meste at saken dreier seg om forholdet rundt skifterettens ansvar der saksøkte tapte og at rettssaken samt det vesentlige av utgiftene er voldt ved dette.

Saksøker er innvilget fri rettshjelp, og saksomkostningene skal dermed betales til det offentlige med fradrag av en egenadel som beregnes med en grunnandel på kr. 300.- samt en tilleggsandel som utgjør 25 % av den totale økonomiske bistand utover grunnandelen. Saksøkers prosessfullmektig har sendt inn en omkostningsoppgave som viser at han vil belaste det offentlige med kr. 1.824.341.-. I tillegg kommer rettens utgifter til meddommere samt rettsgebyr, som også omfattes av bevillingen til fri sakførsel.

Omkostningsoppgaven er oversendt regjeringsadvokaten, som ikke har fremkommet med bemerkninger. Retten finner oppgaven rimelige hensett til det betydelige arbeid denne saken har medført, og legger denne til grunn ved avgjørelsen.

I tillegg har saksøker krevet dekket de salær hun har betalt sin tidligere prosessfullmektig Annæus Schjødt i anledning saken, i alt kr. 122.000.-. Saksøkte har heller ikke protestert på dette. Dette beløp er også en del av saksøkers saksomkostninger, og retten finner det rimelig at saksøkte dekker også dette beløp.

Dommen er enstemmig.D o m s s l u t n i n g:

Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale Amelia Riis skadeserstatning

stor kr. 10.000.000.- -kronertimillioner- med tillegg av 10 % rente pr. år fra stevningens dato den 28. juni 1978 og frem til og med den 30. november 1980 og med tillegg av 15 % rente pr. år fra og med den 1. desember 1980 og frem til og med den 31. januar 1986, og med tillegg av 18 % rente pr. år fra og med den 1. februar 1986 og frem til og med den 31. desember 1993 og med tillegg av 12 % rente fra den 1. januar 1994 og til betaling finner sted.

Staten v/Justisdepartementet frifinnes for kravet om rentes rente.

3. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale Amelia Riis’ saksomkostninger fra

uttaket av stevningen og frem til den 23. desember 1998, i alt kr. 122.000.- med tillegg av

12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og inntil fullt oppgjør finner sted.

4. Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998, kr. 1.824.341,- samt rettsgebyr og

sideutgifter tilkjennes det offentlige med fradrag av egenandel.

5. Den andel av saksomkostningene til det offentlige som Amelia Riis plikter å dekke som

egenandel i medhold av reglene om fri rettshjelp, tilkjennes Amelia Riis med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.

6. Oppfyllelsesfrist er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Retten hevet

Margarete Hoff

Dommer

Helen Lovise Sten Jan Hybert Guldahl

Dommen kan påankes til Borgarting lagmannsrett. Anken må erklæres direkte for Oslo byrett innen 1 – en – måned fra dommen er forkynt.

Ankeærklæringen må være underskrevet eller medunderskrevet av en advokat. Den ankende part kan også henvende seg til rettens kontor og få ankeerklæringen nedtegnet og undertegnet der.

Samtidig med ankeerklæringen må den ankende part innbetale ankegebyr, som er 25 ganger rettsgebyret. Pr. 01.01.2001 utgjør dette 16 375 kroner.

 

Enter supporting content here

Free counter and web stats