Ytringsfriheten, TV 2, A-Pressen, LO, AP, Fritt Ord og Jens Chr. Hauges bolsjevikisk nettverk

Rotary

Nygaard Haug utvalget, 1993-1994

___________________________________________________________

Pressemelding, publisert 24.11.1995



Dette dokumentet ble utgitt 24.11.1995 av Forsvarsdepartementet (Departementene)



Dette dokumentet er arkivert.



P R E S S E M E L D I N G

Forsvarsdepartementet



Nr. 093/95

Dato: 24.11.95

Okkupasjonsberedskap, tidligere «Stay behind»



Forsvaret etablerte i 1948 en virksomhet som skulle være i stand til å gjennomføre evakuering, sabotasje og etterretning på norsk jord under en eventuell okkupasjon. Virksomheten skulle baseres på erfaringer som var gjort under 2. Verdenskrig.



Virksomheten ble organisert i såkalte nett med oppgaver innenfor etterretning, evakuering av nøkkelpersoner og sabotasje. Nettene fikk senere en felles oppbygging og betegnelsen «Stay Behind». Den delen av virksomheten som dreide seg om sabotasje ble besluttet nedlagt i 1983 da denne ikke lenger hadde noen operativ funksjon. I løpet av de nærmeste årene ble alle lagre med våpen og utstyr, som var spredt rundt i Norge, trukket inn.



Til den faste staben i «Stay Behind» ble det innledningsvis rekruttert personell med erfaring fra 2. Verdenskrig. Etter hvert rekrutterte man erfarne og betrodde offiserer med egnet militær bakgrunn til organisasjonens nøkkelstillinger. Betegnelsen «Stay Behind» ble endret til «Okkupasjonsberedskap». Til den landsomfattende del av beredskapsorganisasjonen har man rekruttert norske borgere med yrkesmessig og miljømessig varierende bakgrunn. Moral, pålitelighet, motivasjon og integritet har vært sentrale faktorer i rekrutteringen. Det har ikke vært spurt om politisk tilhørighet.



Personellet tar en personlig og alvorlig avgjørelse når de har besluttet seg for å delta i okkupasjonsberedskapsorganisasjonen. I en okkupasjonssituasjon vil de være spesielt belastet og utsatt. En eventuell operativ aktivitet i fredstid, som vil kunne føre til eksponering av feltpersonellet, vil derfor være helt uaktuell og uforenlig med de oppgaver som er pålagt organisasjonen.



Okkupasjonsberedskapsorganisasjonen har i dag som oppdrag å skaffe norske myndigheter informasjoner og etterretninger fra et helt eller delvis okkupert Norge. Det er kun norske myndigheter som har tilgang til de beredskapsplaner som er nødvendige for å aktivisere og drive feltorganisasjonen.



Fra 1971 har utdanningen av feltpersonellet i stor grad vært knyttet til et eget utdannings- og øvingssenter hvor det har vært gjennomført en etterretningsmessig utdanning med utgangspunkt i en tenkt okkupasjonssituasjon. «Stay Behind» og senere «Okkupasjonsberedskap» har alltid vært underlagt Forsvarets etterretningstjeneste. Sjefen for Okkupasjonsberedskaporganisasjonen har rapportert om virksomheten til Sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste (SJE). SJE har igjen rapportert videre til Forsvarssjefen og Forsvarsministeren. Det gis rutinemessig informasjon til Forsvarssjef og Forsvarsminister i forbindelse med deres tiltredelse eller etter særskilt behov.



Okkupasjonsberedskapsorganisasjonen har et avgrenset samarbeid med utenlandske tjenester, men står under norsk styring og kontroll.

Lagt inn 24 november 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

_________________________________________________________

DOKTYPE: Spørsmål 20
DATO: 1995-12-06
SPØRRER: Folkvord, Erling (RV)
KOMITE: Finanskomiteen
RETTES TIL: Forsvarsministeren
SVARER: Kosmo, Jørgen (A)

Spørsmål nummer 20

Erling Folkvord (RV): Eg skal få stille følgjande spørsmål til forsvarsminister Kosmo:

« Kartlegging av de som er kommunistsympatisører « eller mistenkes for å være det », er fra 1953 angitt som jobb nr. « A 1 » i en instruks for statens hemmelige Stay behind-hær. Instruksen krevde detaljerte navnelister og at « graden av vedkommendes rødhet angis ved bokstavene a, b og c. A betyr aktiv kommunist, b betyr medlem av NKP, c betyr medløper/sympatisør ».

Er en slik aktiv kartlegging i samsvar med forsikringene om at Stay behind skulle ligge i ro i fredstid? »

Statsråd Jørgen Kosmo: Representanten Folkvord innleder sitt spørsmål med å sitere fra en antatt instruks for « statens hemmelige Stay behind-hær » der det fremgår at tjenesten siden 1953 skulle ha hatt som sin fremste oppgave å foreta en detaljert listeføring av navngitte norske borgere på politisk grunnlag i fredstid. De planer som berører okkupasjonsberedskap, har ikke på noe tidspunkt omfattet direktiv med oppgaver som antydet i spørsmålet. Kartlegging av norske borgere på politisk grunnlag i fredstid er ikke av de oppgaver Stay behind-tjenesten skulle utføre.

Som jeg redegjorde for på min pressekonferanse for kort tid siden, ble det med bakgrunn i erfaringene fra den andre verdenskrig etablert en virksomhet i 1948 som skulle være i stand til å gjennomføre evakuering, sabotasje og etterretning på norsk jord under en eventuell okkupasjon. Virksomheten ble senere organisert i nett med en felles oppbygging og gitt betegnelsen Stay behind. Sabotasjegruppen ble besluttet nedlagt i 1983. Virksomheten er senere gitt betegnelsen Okkupasjonsberedskap.

Virksomheten eksisterer i dag og har viktige oppgaver under en okkupasjon av Norge. Jeg vil i denne forbindelse understreke at organisasjonen for okkupasjonsberedskap kun baserer seg på beredskapsplaner vedtatt av norske myndigheter.

Når man skal vurdere denne virksomheten, er det viktig å huske at den ble bygd opp ved inngangen til den kalde krigen, og at det fiendebildet som da eksisterte, nødvendigvis ville og måtte prege den beredskapen som ble etablert.

Jeg vil derfor henvise til den granskning av de hemmelige tjenester som nå gjennomføres av den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen, og også til den studien som pågår under ledelse av professor Olav Riste, der etterretningstjenestens historie i perioden 1945-1970 gjennomgås. De forhold Folkvord viser til, ligger over 40 år tilbake i tiden. Jeg håper at de nevnte undersøkelser vil kartlegge i hvilken grad enkeltpersoner eller grupper knyttet til Stay behind kan ha drevet annen virksomhet enn den de har vært pålagt av sine overordnede.

Erling Folkvord (RV): Eg får takke for eit svar som eg har ei beklemmende kjensle av er ei vidareføring av skiftande statsrådar sin marsj rundt ein varm graut.

Eg vil aller først slå fast at det er skiftande forsvarsministrar som står ansvarleg overfor Stortinget og overfor folket for at ein del av den statlege Stay behind-hæren anten har drive eller iallfall har hatt ein instruks om å drive ei politisk kartleggingsverksemd som eg skildra i spørsmålsteksten. Eg vil be statsråden svare heilt klart på spørsmåla mine: Er det slik at statsråden seier at ein del av den statlege Stay behind-hæren ikkje har hatt ein slik instruks som den som er referert? Og er det slik at ein slik instruks ikkje har vore normgjevande for tenestene si verksemd i iallfall to tiår etter at instruksen vart laga i 1953?

Statsråd Jørgen Kosmo: Ja, hvor beklemt representanten Folkvord føler seg, skal ikke jeg uttale meg noe spesielt om.

Jeg sa i svaret mitt, og jeg må få lov til å gjenta det:
« De planer som berører okkupasjonsberedskap, har ikke på noe tidspunkt omfattet direktiv med oppgaver som antydet i spørsmålet. Kartlegging av norske borgere på politisk grunnlag i fredstid er ikke av de oppgaver Stay behind-tjenesten skulle utføre. »

Om representanten Folkvord har opplysninger som tyder på at det skulle være andre grupperinger eller grupperinger innenfor Stay behind-tjenesten som på eget initiativ foretok slik virksomhet, vil jeg sterkt anbefale representanten Folkvord å levere disse opplysningene enten til Lund-kommisjonen eller til professor Olav Riste.

Erling Folkvord (RV): Det står fast at skiftande statsrådar hefter for den kartlegginga som har vore driven i statleg regi. Eg merker meg at statsråden seier at den slags kartlegging ikkje er oppgåver som Stay behind skulle utføre. Så får vi da sjå kven som hefter for det dei faktisk har utført.

I det første svaret sitt snakka statsråden litt om okkupasjonsberedskap i det store og heile. Eg kunne ha lyst til å stille eit siste spørsmål om det. Etter mitt syn er den beste okkupasjonsberedskapen eit politisk mobilisert folk. Dernest vil det vere bruk for førebuingar til å kunne føre forsvarskamp i eit okkupert land. Men det har mest avskrekkande verknad på ein fiende dersom det er kjent, både i eige folk og for utanforståande, at ein slik organisasjon finst. Er statsråden einig i den vurderinga, og at det aller viktigaste for å kunne stå imot ein eventuell okkupant er eit folk som er politisk mobilisert?

Statsråd Jørgen Kosmo: Det ville ikke være rett å gi seg inn på en diskusjon om spørsmål som ligger langt utenfor det som spørsmålsstilleren hadde til hensikt da han stilte spørsmålet, men jeg kan i og for seg bekrefte at den beste beredskap ethvert folk har, er at folk er bevisst og har vilje og evne til kunne å forsvare landet dersom man blir okkupert. Dersom landets myndigheter finner at man er nødt til å ha en spesiell beredskap om så galt skulle hende at vi ble okkupert, må jeg jo si at hvis beredskapen skulle virke, ville man, først og fremst av hensyn til sikkerheten for dem som skulle bedrive denne beredskapen, være helt avhengig av at den ikke var kjent, og at ingen kunne mistenkeliggjøre enkeltpersoner i forbindelse med dette arbeidet.

Presidenten: Spørsmål 21 er allerede besvart.

____________________________________________________________

6.5.2 Forsvarets etterretningstjeneste
6.5.2.1 Okkupasjonsberedskapen (Stay Behind)

Forsvarets okkupasjonsberedskap var i 1973 lagt til avdeling E-14 i Forsvarets etterretningstjeneste, og ble ledet av Sven Ollestad. Det ble jevnlig avholdt øvelser i regi av E-14. Disse kunne blant annet omhandle evakuering av personell til utlandet. Utvalget har fått tilgang til ikke journaliserte dokumenter fra E-14 hvor det fremgår at det under et møte 15. november 1972 ble planlagt en øvelse med personellslipp. Av en rapport fra 10. juli 1973 og oppsummering 1. august samme år fremgår det at øvelsen ble avholdt i juni måned og avbrutt 26. juni 1973 etter at deler av personellet havarerte med kano i Trysil-elva. Utvalget har undersøkt en samleperm med referater også fra andre øvelser som ble avholdt i årene 1972-73, uten å finne noe som kan knyttes opp mot Lillehammer-saken. Sven Ollestad ble avhørt under etterforskningen i 1996, og han understreket da at E-14 aldri har hatt øvelser sammen med israelere og at avdelingen heller aldri samarbeidet med deres tjenester i den tiden han var sjef. 11 Heller ingen av de andre avhørene av personell tilknyttet okkupasjonsberedskapen som ble foretatt under etterforskningen i 1996 har gitt holdepunkter for at det har vært en forbindelse mellom øvelsene og Lillehammer-saken.

En mulig årsak til spekulasjonene kan være at gården til Israel Krupp på Hundorp har vært benyttet av E-14 i øvelsessammenheng. Utvalget har hatt samtaler med enkelte personer som var tilknyttet okkupasjonsberedskapen i Lillehammerområdet i 1973 uten at det har fremkommet noe om øvelser som kan settes i forbindelse med Lillehammer-drapet. 12 Utvalget har hatt kontakt med kilder i etterretningsmiljøet som skal ha hørt ulike rykter, blant annet at Krupp skal ha skjult en av attentatmennene på gården sin. 13 Det har ikke vært mulig å få bekreftet riktigheten av ryktene. 14 Det kan ikke sees bort fra at den tidligere Mossad-agenten Victor Ostrovsky har vært kilde til noen av de senere ryktene omkring Krupp. For øvrig vises det til de undersøkelser som ble foretatt av Lund-kommisjonen. Utvalget slutter seg til kommisjonens konklusjon om at det ikke er dokumentasjon for spekulasjonene om en øvelse i området rundt Hundorp på tidspunktet for Lillehammer-drapet. 15

__________________________________________________________

Lagtinget
Møte torsdag den 19. februar kl. 15.10 1998
Sak nr. 3
Odelstingets vedtak til lov om Etterretningstjenesten (Besl.O.nr.23 (1997-1998), jf. Innst.O.nr.19 (1997-1998) og Ot.prp.nr.11 (1997-1998))

TALERE:

* Hans J Røsjorde (Frp)
* Erik Solheim (SV)

Hans J Røsjorde (Frp) : Som saksordfører føler jeg behov for å si et par ord om en innstilling som i alle henseender er enstemmig. Med den historie som har vært rundt de såkalt hemmelige tjenester, må jeg si at jeg er svært glad for at vi nå er kommet dit hen at man har greid å komme fram til en så samlende innstilling om et lovverk for E-tjenesten. Det ville neppe vært like sikkert hvis vi hadde gått et år eller to tilbake.

Det er svært viktig for tjenestene å få en lovregulering som gjør at man har et helt klart rammeverk å forholde seg til og innenfor. Dette, knyttet opp mot Stortingets kontrollvirksomhet gjennom EOS-utvalget, er med på å danne en helhet også i forhold til neste sak som Lagtinget skal behandle i dette møtet.

Jeg har lyst til å understreke at det å ha en etterretningstjeneste som er effektiv, er av stor og vesentlig nasjonal betydning - ikke bare, som mange tror, i ufredstider, men kanskje ikke minst i en periode som utad er preget av avspenning og større grad av sikkerhet. For nettopp i en slik situasjon er det at man bevilger seg - kan vi si - en lengre varslingstid, som gjør at man kan redusere både kostnader og beredskap i eget land og i de land man samarbeider med. Og i en slik situasjon er det usedvanlig viktig, og kanskje mer viktig enn til andre tider, å ha en etterretningstjeneste som er i stand til å samle opplysninger og kontrollere, for at de utøvende myndigheter skal få en klar forståelse av at de tider man har bevilget seg for å sette landet i beredskap, er rimelig godt fundert, og at man da gjennom dette trenger et apparat som er velsmurt og som fungerer slik det skal etter hensikten. Ikke minst i dagens situasjon vil jeg hevde at det nettopp med en slik lang varslingstid som både vi og alliansen har bevilget oss, vil være svært uheldig om tjenesten av ulike grunner ikke skulle fungere på en hensiktsmessig måte. Også i forbindelse med det forhold at vi har styrker som opererer langt utenfor landets grenser under FN-operasjoner og NATO-ledede operasjoner, er nettopp det å innhente informasjon gjennom samarbeid med andre lands tjenester svært viktig. Vi kan ikke nødvendigvis ha ressurser som gjør at vi kan være primærinnsamler i de deler av verden der våre soldater er med i operasjonsteatre. Dermed er vi avhengig av å samarbeide med andre som kan gi oss informasjon som er av stor be-

tydning for den sikkerhet som angår de styrkene vi har ute.

Dette er et nokså « touchy » område, får vi vel kanskje si, for hvorledes man samarbeider. Det er viktig at det er et godt og etterrettelig samarbeid mellom andre lands tjenester og våre tjenester, slik at man gjensidig kan stole på hverandre når det gjelder utveksling og informasjon av sensitive opplysninger, som nødvendigvis er en del av denne virksomheten. Så jeg er da også glad for de komitemerknader som er knyttet opp mot behovet for å samarbeide med andre lands tjenester.

Komiteen har også i sin enstemmige innstilling pekt på erfaringene fra okkupasjonstiden og pekt på nødvendigheten av at et land har en okkupasjonsberedskap. Og det, vil jeg hevde, slik det er nedfelt i komiteens merknader, er med på å underbygge og reetablere den praksis som har vært fulgt i tiden etter 2. verdenskrig innenfor den erfaringsramme som 2. verdenskrig gav oss, men med et blikk rettet fremover, og forhåpentligvis og nødvendigvis i en slik form at dette er fullt kontrollerbart med de kontrollordninger som Stortinget nå har. Det skulle således ikke lenger hefte noen tvetydighet ved det å ha en såkalt Stay Behind-organisasjon eller ha en beredskap for å håndtere en situasjon hvor landet helt eller delvis er eller måtte bli okkupert.

Med det anbefaler jeg den enstemmige innstillingen, som vil være et meget positivt bidrag til å gi Etterretningstjenesten ro og orden og dermed sikre vår egen militære og operative sikkerhet.

Erik Solheim (SV) : Jeg skal få ta opp det forslag som er omdelt. Det ble begrunnet i Odelstinget, og jeg er overbevist om at den begrunnelsen som der ble gitt, var så overbevisende at det ikke er nødvendig å gjenta den her nå.

Presidenten: Representanten Erik Solheim har satt frem det forslag han refererte til. Forslaget lyder:

« Odelstingets vedtak bifalles ikke.

Lagtingets anmerkning:

1. § 4 første ledd antas å burde lyde:

«Etterretningstjenesten skal ikke på norsk territorium innhente informasjon om norske fysiske eller juridiske personer.»
2. § 5, overskriften antas å burde lyde:

«Etterretningstjenestens arkiver og regnskaper.»
3. § 5, annet ledd, nytt siste punktum antas å burde lyde:

« Dette gjelder også tjenestens regnskaper. »
4. § 6, nytt siste ledd antas å burde lyde:

«Stortinget vedtar tjenestens budsjett.»»

Votering i sak nr. 3:
Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti ble med 22 mot én stemme ikke bifalt.

Presidenten: Lovbeslutningen blir som bifalt av Lagtinget i overensstemmelse med Grunnloven å oversende Kongen.

___________________________________________________________